Vil det, som det siste av sonens 17 nasjonalforsamlinger, stemme for utvidelse av EUs krisefond EFSF? I første forsøk ble det «nei» i Bratislava. Avstemmingen innebar samtidig et mistillitsvotum mot statsminister Iveta Radicova, som dermed trakk seg og synes å være på vei ut av slovakisk politikk. I det disse linjer skrives, er det imidlertid uklart om det blir en ny votering over selve EFSF-utvidelsen. Antakelig finnes et flertall i landets parlament for å støtte den, men taktikkeri partiene imellom ga først et annet resultat.
Så har næringsminister Trond Giske tatt fatt i saken. I sitt innledningsforedrag under Norges Handelshøyskoles høstkonferanse i Oslo i går ga han til beste sin analyse av eurokrisen. Ifølge E24.no mener Giske at den skyldes en konstruksjon som er gal i grunnpilarene, først og fremst fordi valutasamarbeidet ikke er fulgt opp av felles, budsjettpolitisk styring. Giske mener at så sterke styringsverktøy som egentlig kreves, må være basert i en føderalstat bestående av landene som benytter euro som egen valuta, for tiden 17 stykker. «Det er ikke en konjunkturkrise, men en strukturell krise», siteres han med.
Langt på vei følger vi Giske i analysen, selv om konjunkturelementet er i ferd med å bli minst like følbart som strukturelementet i mange europeeres hverdag. EU gjorde alvorlige feil da tanken om euroen ble meislet ut. Nå kommer regningen, og den er svær.
Det betyr ikke at vi, som Trond Giske, er grunnleggende motstandere av EU som konstruksjon. Ja, midt oppi dagens turbulens holder vi også fast på at Norge bør bli medlem – selv om vi innser at det ikke er et aktuelt tema.
Årsaken er at EU i sin grunnleggende struktur er et fredsprosjekt på et kontinent som har vært plaget av barbariske kriger i uminnelige tider, senest på Balkan på 1990-tallet. Norge, som en politisk stabil og rik, europeisk nasjon, burde vært med fullt og helt, ikke bare som kvasimedlem via EØS.