Mens Europa snart er et eneste stort demonstrasjonstog mott kutt og nedskjæringer, har norske arbeidstakere nylig avsluttet landets mest omfattende streik i nyere tid for høyere lønn. Kriseforståelsen ute har ikke sunket inn her hjemme. Årsaken er selvsagt inntektene fra olje og gass, som til nå har gjort det mulig å gi nordmenn alt vi peker på.

Men det fins tegn til en kriseforståelse også i Norge. Skyggen fra kommende utfordringer tiltar, og stadig flere tar til orde for å rette blikket mot det som er i ferd med å vokse seg stort i horisonten: Raskt minkende oljeinntekter og en eksplosivt økende eldrebefolkning med tilsvarende få unge til å fylle alle arbeidsoppgavene.

«Deres offentlige sektor reiser på første klasse, men Norge er ingen øy, og tro ikke at dere går fri, selv om deres oljeinntekter beskytter til en viss grad. Norge blir dratt med», sa Sveriges tidligere statsminister Göran Persson da han tirsdag holdt foredrag på den årlige Arendalskonferansen.

Det han mener vi ikke går fri fra, er bølgene fra det som foregår i Europa, der enorm statsgjeld fører til omfattende og brutale velferdskutt i så godt som samtlige land. Persson gir Euro-landene tre år på seg, til neste lavkonjunktur blir utløst i Asia. Hvis landene da ikke har kuttet nok, blir det baltiske tilstander, hvor landene må ty til intern devaluering med lønnskutt på 20 prosent. De som ikke skjønner at våre viktigste handelspartnere og konkurrenter er land i Asia, og lar lønnsutgiftene løpe av, vil se at det straffer seg, sa Persson som advarsel til nordmennene.

«Nå må dere ikke dra på dere så store utgifter som dere ikke kan bære når oljen tar slutt og dere må basere dere på fastlandsøkonomien», advarte Persson, som for øvrig mente at ingen land kan regne med arbeidsinnvandring for å løse utfordringene som følger med den raskt økende eldrebefolkningen; blant annet fordi situasjonen er lik i alle industriland. Alle vil derfor trenge sine unge selv. Og hvis unge slipper fattigdom hjemme, fortrekker de å holde seg der de hører til, påpekte han.

Vi har kort tid på oss. Norges oljeproduksjon vil være halvert om bare fire år, sammenlignet med toppåret 2000, som bare delvis vil bli kompensert av fremtidige gassinntekter. Samtidig har eldrebefolkningen økt fra 8 prosent av alle nordmenn i 1950, til 13 prosents andel i dag, 17 prosent i 2030 og blir 21 prosent i 2050. Her hjemme har temperaturen i debatten økt noen hakk som følge av bølgene fra Europa. Statsminister Jens Stoltenberg mener at hele den europeiske velferdsmodellen er truet av det som pågår. OECD har nylig vist at Norge ligger i verdenstoppen i bruk av penger i offentlig sektor, men mener vi sløser og bruker pengene ineffektivt. Denne kritikken tar finansminister Sigbjørn Johnsen på alvor, og varsler en gjennomgang for å se hvor det er mulig å effektivisere og stramme inn på pengebruken i det offentlige.

Selv hos partiet Høyre begynner pipa å få en annen lyd. Nå varsler stortingspolitiker Torbjørn Røe Isaksen vilje til å forlate det urgamle kravet om skattelette for å få nok penger til helse— og omsorgstjenester til den voksende eldrebefolkningen. Landet trenger spare- og arbeidsreformer der alle gir litt mer, mener høyremannen, i likhet med Stoltenberg, som mener økt arbeidsinnsats er en av medisinene for å motvirke krise her til lands.

Helsedirektør Bjørn Inge Larsen har gjort det hittil modigste forsøket på å realitetsorientere nordmenn med urealistisk oljesjeik-mentalitet. Han har fortalt det norske folk at det framover ikke er nok penger til at vi kan få råd til all medisinsk behandling. Dessverre forsøkte helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen å ta brodden av budskapet før denne viktige debatten fikk startet, og ga indirekte støtte til Frps Siv Jensen som fortsatt hevder at nordmenn har råd til alt på øverste hylle, også av medisinsk behandling - som i ekstreme tilfeller kan koste mange millioner kroner årlig per pasient.

Kommunenes Sentralforbund (KS) er imidlertid betydelig mer realistiske, og innser at norske kommuner ikke vil ha råd til å møte fremtidens utfordringer dersom de ikke tenker helt nytt. KS-direktør Sigrun Vågeng mener nordmenn må våge å ta det hun kaller «Den store debatten», som dreier seg om hvilke oppgaver kommunene skal løse, og hvilke tjenester de skal tilby i fremtiden. Nylig slo for øvrig Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten fast at kommunene ikke skal være forpliktet til å tilby hjemmerespirator til innbyggere som ønsker det, som i dag koster 3-5 millioner kroner årlig per pasient.

Innstramminger kommer, enten vi åpent vil snakke om det eller ikke. KS vil møte innstrammingene med det som kalles innovasjon. De vil altså gjøre mer med mindre penger på smartere måter. Det sammenliknes gjerne med innføringen av minibank og nettbank som avløsning for skranketjenester.

En mulig modell kan bli den som seniorforsker på Agderforskning, Helge Røed, nylig lanserte i vår avis, da han tok til orde for å innføre mer egenbetaling i eldreomsorgen samt muligheter for å gi voksne barn rett til betalt permisjon for å ta seg av sine syke foreldre.

En annen er å systematisk bruke frivillige organisasjoner, slik det gjøres både i USA og i store deler av Europa. På Arendalskonferansen ble det omtalt som «å gjenreise solidariteten og medborgerskapet».

En tredje løsning er å lage mulighet for deltidsjobb og mer fleksible ordninger så eldre arbeidstakere holder ut lenger før de pensjonerer seg. Enda en er å lage ordninger der pensjonister utgjør vikarpool og konsulentstab. Framover blir det nødvendig å undersøke hver mulighet i forsøk på nye løsninger.

Viljen til nytenking er imidlertid ennå ikke særlig påtagelig verken blant arbeidstakere eller arbeidsgivere i offentlig sektor. Men det nytter ikke å snu ryggen til. Vi slipper ikke unna.