Så skjedde det natt til onsdag at den greske regjeringen byttet ut hele sin militære toppledelse. At det skal ha vært planlagt lenge, som det lød fra offisielt hold i Aten, er vanskelig å feste lit til, omstendighetene tatt i betraktning. Og tankene går uvegerlig til den brutale militærjuntaen som tok makten ved statskupp i april 1967 og beholdt den til juli 1974. Tror Hellas' valgte, politiske ledelse at et nytt statskupp er i emning, eller ser vi et usedvanlig dristig pokerspill hvor gevinsten antas å være en enda romsligere krisepakke fra de andre eurolandene, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet – men hvor svarteper innebærer statskonkurs, utkastelse av eurosamarbeidet og komplett, økonomisk og sannsynligvis politisk kaos? Ikke vet vi, og faktisk er vi i tvil om noen kjenner svaret fullt ut. Papandreous egen posisjon er så svekket at han kan være ute av statsministerkontoret før helgen, og vi er i tvil om hvor rasjonelt han handler.

En ting er imidlertid sikkert: Hellas kan ikke både beholde sin posisjon i eurosamarbeidet og samtidig få enda gunstigere betingelser på hjelpepakken. Det vil hjelperne aldri akseptere. Det kan tvert imot oppstå en situasjon hvor EU ikke overfører de forespeilte euromilliardene i desember fordi Hellas ikke oppfyller sin del av avtalen, og at landet dermed blir betalingsudyktig og kastes ut av det gode selskap.

Tirsdag stupte Vestens børser. I går roet de seg litt igjen, men tirsdagens melding fra Aten bar med seg den type nyhet som finansmarkedene liker minst av alle: Slike som har uoverskuelige, politiske konsekvenser og innebærer en ikke-kvantifiserbar, økonomisk usikkerhet. Og like bak engstelsen for Hellas ligger en mye verre angst for særlig Italia. Vi ser allerede hvordan Papandreous votumvarsel har fått rentene på italienske statspapirer til å stige, og derigjennom brakt en italiensk krisesituasjon minst ett hakk nærmere. Det er dårlig nytt også for oss.