I stedet har assistentene gjort sitt inntog i skolen. At kommunene sparer penger på en slik praksis, er åpenbart. Lønningene stjeler det meste av skolenes driftsbudsjetter, og en assistent er billigere arbeidskraft enn en utdannet lærer.
Spørsmålet er om den utbredte assistentbruken gavner elevene. Færre lærere betyr mindre tid og kvalifisert hjelp til hver enkelt elev, og redusert mulighet til å gi elevene den individuelle opplæringen de har krav på. Vi registrerer at politikernes prat om å satse på skolen ikke har ført til flere lærere og bedre tid til hver elev, men det motsatte.
ET ANNET FORHOLD som setter politikernes festtaler om skolen i et merkelig lys, er en undersøkelse fylkesmennene har gjennomført. Den viser at spesialopplæringen ikke blir ivaretatt slik loven krever. Elever får ikke i nærheten av det antall spesialtimer de etter fagkyndige utredninger har behov for.
Kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV) kritiserer nå kommunene for å ansette for få lærere, og krever en kursendring. Han varsler dessuten tiltak om ikke kommunene bruker de ekstra pengene de har fått fra regjeringen til faktisk å ansette flere lærere. Djupedal reagerer også sterkt på at foreldre og elever ikke får den spesialopplæringen de har krav på.
NORSK SKOLE kommer dårlig ut i internasjonale kunnskapstester. Det har lenge vært tverrpolitisk enighet om at noe må gjøres, og storsatsingen Kunnskapsløftet er under innføring. Vi har forståelse for at det kan være nødvendig å bruke assistenter i skolen. Men det går en grense for hvor mange de bør være. Kompetente og godt utdannede lærere er en forutsetning for løftet norsk skole trenger. At lærerne blir færre og elevene flere, kan ikke være riktig vei å gå.