Regjeringen la nylig fram verdens største luksusproblem: Det norske statsbudsjettet. Med et budsjett som er 50 milliarder større enn den forrige regjeringen av KrF, Høyre og Venstre, hadde Stoltenberg og Halvorsen nå et hav av muligheter til å oppfylle valgløfter og virkeliggjøre Soria Moria-eventyret. Som mange regjeringer før har også denne satt seg i en situasjon der løftene har flydd i øst, vest og bak de sju fjell. Dette gir et forslag til statsbudsjett som både er grått og kjedelig. Et eneste stort gjesp der finansministeren gir litt til alt, men ikke mye til noe. Luksusproblemet ble et problem for Jens, Kristin og verdens heldigste regjering.For vi i Norge må vel være verdens heldigste befolkning. Velsignet med det beste av det beste innen det meste, og med en økonomi som skyter mot skyhøye nivåer. Så mye penger og så mange muligheter, likevel får vi det ikke helt til og likevel blir vi ikke helt fornøyde. Å være blant verdens rikeste land bør være et luksusproblem der vi klarer å løfte det viktigste i samfunnet opp på et velstandsnivå uten like, og der vi har evne og kunnskap nok til å prioritere de som trenger det mest. Forslaget til statsbudsjett for 2008 er et klassisk eksempel på hvorfor vi ikke klarer de store løftene på de viktigste områdene. Alle får litt, som følge av svært gode tider og rekordstor skatteinngang i 2008. De store inntektsøkningene gjør også at regjeringen kan legge opp til et relativt stramt budsjett i forhold til handlingsregelen for pensjonsfondet, uten at dette merkes og bevilgningene i realiteten kan økes på samtlige departementers budsjetter. Vi skal tilfredsstille alt og alle og spytter småpenger rundt på det meste, istedenfor å tørre å prioritere. Helgradering er svaret på det norske luksusproblemet.I valgkampen 2005 falt Kristin Halvorsens ord om at fattigdom skulle fjernes med et pennestrøk dersom hun fikk plass i regjeringskontorene. Ønsket falt sammen som et korthus. I hvert budsjett siden regjeringen gikk til bords har de unnlatt å øke bevilgningene til forskning og høyere utdanning nevneverdig. Studentene klager og Djupedal snur seg mot barnehagene. Mangelen på reformer og vilje til å ta de store grep der det trengs har gjort at de rødgrønne har blitt et sandpåstrøingsorgan, der moralen har vært at litt til alle er den beste måten å gjøre flest mulig fornøyde på. Et behagelig hvileskjær, som uten tvil har vært størst i høyere utdanning og forskningssektoren. Regjeringen retter ikke opp fjorårets kutt i basisbevilgningene til universitetene og høyskolene. Det satses ikke tilstrekkelig på forskerrekruttering og det mangler fortsatt 9 milliarder kroner for at Forskningsfondet skal komme på samme nivå som Bondevik-regjeringen foreslo i sitt siste budsjett. Øystein Djupedal befester igjen sin posisjon som en minister kun for barnehager, frukt og grønt. Vi ser ingenting til kunnskapsministeren, kun til barnehageministeren. Kanskje er Kunnskapsdepartementet et feilslått prosjekt, og kanskje vi igjen må se på en oppdeling av alt som nå er samlet under en mann. Jeg ønsker meg en egen kunnskapsminister som også er opptatt av den høyere utdanningen jeg tar og som ser betydningen av forskning som en forutsetning for innovasjon og verdiskaping. Jeg ønsker meg et eget departement og en egen kunnskapsminister, som ikke heter Øystein Djupedal. Jeg ønsker meg en minister som tør å ta de store grepene, ikke bare bedrive påstrøing av sand til alle som roper om det.Det andre store hvileskjæret til regjeringen har vært fattigdomsproblematikken. Budsjettforslaget for 2008 gjør et prisverdig og godt grep for den globale fattigdommen, men igjen er den blottet for store reformer og tiltak som gjør noe med den hjemlige fattigdommen som Kristin Halvorsen så enkelt skulle fjerne med et pennestrøk dersom hun og SV fikk plass i en regjering. Fattigdommen kan ikke fjernes over natten og heller ikke i løpet av en fireårsperiode. Men mange store grep kan tas dersom man er villig til å prioritere. Igjen ser vi at regjeringen ikke har den viljen, og bruker i stedet budsjett på budsjett til å strø rundt seg med «småpenger». I velferdsstaten Norge bør den første og største prioriteringen handle om å hjelpe de som trenger det mest. Om det er fattige, rusmisbrukere eller alvorlig syke. Velferd handler om å skape rom til å leve et verdig liv, et verdig liv for alle krever at vi som politikere tar noen grep som handler om mer en de små daglige gjøremålene i politikken. Vi mennesker er født egoister og det er naturlig at vi tenker på og ønsker oss det som er best for oss selv. Men om vi ikke kombinerer denne egoismen med en altoverskyggende bekymring og ansvarsfølelse for samfunnet som en totalitet, faller ting fra hverandre. Norsk økonomi er i vekst og hvert år kommer mer og mer penger inn i statskassen. Dette betyr selvsagt at vi kan bruke mer, men om vi bare ønsker oss litt mer av alt, vil vi aldri klare å løfte der det trengs aller mest. Overskriften «Luksusproblemet Norge» handler om at vi er et land så rikt og så fullt av kunnskap at vi har mulighet til å ta store grep der det trengs. Blant annet i forhold til fattigdom, høyere utdanning og forskning. Hvorfor klarer vi da ikke å bruke noe av velstanden vår på å hjelpe der det trengs mest? Mitt svar er feighet, og av feighet kommer det lite storhet. Fremtidens Norge, uavhengig av politisk styringsalternativ, må tørre å ta de store grepene og igangsette de store reformene. «Luksusproblemet Norge» handler om å våge å stikke spaden dypt nok i jorda, ikke om å strø sand rundt seg i evig fremtid.