Vi snakker gjerne lett om våre fysiske plager. Verre blir det om samtalen skifter fokus til sjelen som har det vondt. Da trekker vi oss ofte unna — på grunn av frykt, usikkerhet eller fordi vi befinner oss i ukjent terreng. Verdensdagen for psykisk helse er nødvendig for å bevisstgjøre oss i forhold til mental sykdom, som mange mennesker rundt oss lever med.

Med jevne mellomrom hører vi skrekkhistorier fra psykiatrien. Pasienter får ikke den hjelpen de trenger, og mange blir kasteballer mellom instanser som fraskriver seg ansvar. Det gjelder så vel voksne som barn/unge.

REGJERING etter regjering - uansett politisk farge - har i årevis varslet krafttak innen psykiatrien. Likevel er ressursene for knappe, og kutt heller enn opptrapping er regelen mange steder. Selv om kutt er i strid med nasjonale føringer om å skjerme psykiatrien.

Vi opplever at psykiatriske pasienter tar sine liv mens de er under behandling. Det avsløres at sykehus ikke engang får gjort konkrete vurderinger av selvmordsrisiko. Noe kan tilskrives systemsvikt, men situasjonen blir ikke bedre når ressurstilgangen strupes.

Helsetilbudet til psykisk syke har i tiden etter 1999 i stor grad vært et kommunalt ansvar. Problemet er at mange kommuner ikke har et skikkelig apparat for systematisk oppfølging. En stor bekymring er de såkalte livslangsyke som har vært i institusjon i mange år. Når de flytter i egen bolig, er ofte tjenestetilbudet mangelfullt. De kan fort ende i ensomhet og mangel på et trygt nettverk.

SELVSAGT ER ikke psykiatrien bare elendighet. Men mangel på ressurser fører til at stadig tyngre byrder veltes over på familien, som ikke klarer å se på at en av deres kjære går til grunne. Mange sliter seg ut og får sine liv nærmest ødelagt av bekymringer. Våre myndigheter kan ikke fortsette å forsømme så grovt en pasientgruppe som har prekært behov for behandling og oppfølging.

Samtidig bør Verdensdagen for psykisk helse i dag minne oss om at vi alle har et medansvar for mennesker rundt oss - et ansvar for å ta vare på hverandre.