Mathisens utfall kommer i etterkant av trippeldrapet i Oslo. Heller ikke han fikk behandlingen han trengte, selv om han var alvorlig syk. Nylig skrev vi også om åtte psykiatriske pasienter i Vest-Agder som det siste året har tatt sine liv mens de var under behandling. Fylkeslegen rettet nådeløs kritikk mot Sørlandet sykehus for mangel på oppfølging.

Vi er blitt vant til at det iblant kommer skrekkhistorier fra psykiatrien. Like vant er vi blitt til at historiene utløser politisk engasjement, og at det loves at nå skal noe skje. Likevel synes alt å fortsette som før. Pasientgruppen som i årevis har måttet stille bakerst i køen når prioriteringer i helsevesenet foretas, ser ut til fortsatt å befinne seg der.

Vi underslår ikke at mange sikkert får en akseptabel behandling, men de grelle eksemplene som avdekkes, viser at noe er fundamentalt galt i systemet. Det virker å være slik at sykehuset stiller diagnose og medisinerer i en kritisk fase. Når denne er over, skrives pasienten ut, og overlates til seg selv. Mathisen forteller at hennes sønn en gang ble skrevet ut og plassert i en campinghytte på Hamresanden. Eneste oppfølging besto i at en sykepleier var innom med medisiner.

Det kan se ut til at når sykehuset mener det har gjort sitt, kan andre overta. Det må i så fall være kommunen, som ikke har et mottakerapparat. Riktignok finnes distriktspsykiatriske sentra noen steder, men reglen er heller at systematisk oppfølging er fraværende.

Ansvarsfraskrivelsen i det offentlige fører til at byrdene veltes over på familien. Det er en belastning som er altfor stor å bære. De nærmeste klarer ikke å se på at en av deres kjære går til grunne, og engasjerer seg for å skaffe nødvendig hjelp. Kanskje er stadige henvendelser fra pårørende medvirkende til at psykiatrien ber dem holde seg unna. Mange pårørende sliter seg ut og får sine liv nærmest ødelagt av bekymringer for et psykisk sykt familiemedlem. Det er en skam at vårt samfunn forsømmer så grovt en pasientgruppe som har prekært behov for behandling og oppfølging.