At Returkrafts forbrenningsanlegg på Dalane i Kristiansand til 1,4 milliarder kroner ble bygget, var en god ting. Det løste miljøproblemene knyttet til en stadig økende avfallsmengde. Ikke nok med det; energien som ligger magasinert i det samme avfallet, hentes nå ut og omdannes til elektrisitet og/eller varmtvann som kan sendes ut i Kristiansands fjernvarmenett.
Så har atskillig gått skeis. Først ble byggekostnaden høy fordi kontraktene ble inngått da prisnivået i bygg— og anleggsbransjen lå på toppnivå i 2007. Da finanskrisen rammet året etter, forsvant mye av næringsavfallet som skulle sikre god kapasitetsutnyttelse og inntjening, til billigere anlegg i Sverige. Nå har nye, EU-tilpassede regler forsterket «svenskesuget».
Uflaks er én ting, dårlig håndverk noe annet. Returkraft bommet stygt på en rentebindingsavtale på gjelden som finansierer anlegget. Det ble inngått en klønete leveranseavtale med kommunene Mandal, Lindesnes, Marnardal og Audnedal. Og nå kommer det fram at dokumentene som bekrefter garantiansvaret på inntil 190 millioner kroner som Søgne, Songdalen og Vennesla kommuner har påtatt seg for Returkrafts gjeld, aldri er blitt signert. De er ikke engang blitt etterlyst av Returkrafts administrasjon.
Slik manglende orden i sysakene antar vi at Returkrafts styre tar fatt i. Men når det er sagt, synes vi signalene fra Venneslas ordfører Torhild Brandsdal, supplert av formannskapsmedlem Eivind Drivenes, er merkverdige. De to går langt i å antyde at kommunen kan komme til ikke å stå ved garantiansvaret som både er vedtatt i kommunestyret og godkjent av fylkesmannen, og som kommunen sågar har mottatt provisjon for å ha stilt opp med.
Nå setter jo lederen for Kristiansand revisjonsdistrikt skapet på plass ved å konstatere at «Det er ikke noe som tilsier at man ikke skal innestå for garantiene». Så juridisk sett er situasjonen ikke spesielt problematisk. Det samme kan neppe sies om hvordan den påvirker samarbeidsklimaet nære nabokommuner imellom.