Lønn som fortjent

For ikke å snakke om barnerommene...

Jeg innkalte barnefaren til krisemøte. Tanken var ikke ny, men motforestillingene hadde vært mange. Ville de i hele tatt løfte en finger uten å få betaling? Ville vi klare å lage et rettferdig system, og ikke minst, følge det opp? Struktur og rutiner har aldri vært vår sterke side. Vi er noen store rotekopper selv, men har alltid trøstet oss med at i vårt hjem er det høyt under taket, med mye varme og kos. Bare det at det ikke er særlig kos med kaos. Ikke noe stas med en evig plukk opp-lek. Frustrasjon når selv et spørsmål om å gå ut med søpla blir overhørt, trenert og til slutt motvillig utført.

Mannen i huset fikk i oppgave å lage et utkast mens jeg ryddet meg gjennom tre-fire rom til. Så ble husets 7-åring og 10-åring bedt om å komme på kjøkkenet, der vi satt klare for vårt første lønnsoppgjør. Barnefaren ble også forhandlingsleder, diplomatisk og pedagogisk anlagt som han er.De satt påfallende stille og hørte på. Ordet ukelønn spisset ørene umiddelbart. Grunnlønn på femti kroner uka, som med utførte daglige rutiner kan økes til 100. Da skal rommet være ryddet og støvsuget, sekken skal pakkes ferdig hver kveld, leksene gjøres med en gang, og de skal svare greit når vi spør om andre tjenester. Ikke minst: De fire kattene deres skal få mat, vann og ren do daglig uten at de på refleks svarer: — Men jeg gjorde det sist!! Det er ikke få ganger jeg med sammenbitte kjever har forbarmet meg over de stakkars dyrene, når jeg sent på kvelden innser at ingen andre har gjort det. Sjansen for å bli urettferdig behandlet er visst noe av det verste i et barns liv. Noen sultne katter kan de leve godt med.

Uke 1 i det nye systemet er nå godt i gang. Den resignerte mammaen hadde lave forventninger til bedring, men skulle du sett: Datteren på 10 har strøkent rom innen tirsdag, og samme dag har hun gjort matte for hele uka. Sønnen på 7 har større startvansker. Klærne er plukket opp, men de to (!) store bordene han har på rommet flyter fortsatt over av lego, slik at byggingen lett fortsetter på gulvet likevel. Hele poenget med bord var jo å slippe å trø på vonde klosser eller få dem i støvsugeren. Attpåtil maser han om lego i lekebutikken midt i uka, som han selvsagt skal betale for senere, av ukelønnen han jo snart skal få. Det blir kontant nei. Han nekter å forlate butikken. Da går jeg, men sier at jeg kommer tilbake om ti minutter. Gutten nekter fortsatt å bli med. Trykket stiger og tiden renner ut, jeg skal hente på turn og er desperat. Det blir ja til lego. Igjen.

Faren deres snakket ikke bare om penger under lønnsoppgjøret. Han forsøkte å få dem til å skjønne hvor viktig det er å lære seg å ta ansvar og bidra i en familie. At deres innsats fører til at vi alle får mer fritid, som vi kan bruke på å gjøre noe hyggelig sammen. Jeg er ikke overbevist om at dette helt nådde inn. Heller ikke hva som vil skje hvis oppgavene ikke blir utført. På lørdag er det første utbetaling av ukelønn. Hvis ikke 7-åringen skjerper seg, ligger han an til en femmer i trekk både her og der. Går det riktig ille, kan han ende opp med 30 kroner. Da blir det ikke helgefred med det første. Lønnsoppgjør er krevende og komplisert nasjonalt, med mange kryssende interesser og hensyn å ta. Lett å skjønne, når jeg ser hvor krevende det er lokalt.