Det skjer samtidig som partiet er inne i den mest kritiske fasen de har opplevd etter krigen. Etter katastrofevalget i 2001 har nedturen fortsatt for Senterpartiet som nå lever et farlig liv rundt sperregrensen. Og det til tross for at en ny EU-debatt er under oppseiling. Etter at sentrumsalternativet gikk over i historien, har Sp i praksis vært politisk død. Enoksen satset alt på dette ene kortet, og hadde ingenting i ermet da han tapte. Det skjedde allerede mot slutten av valgkampen 2001, da Kjell Magne Bondevik i realiteten ga sine tidligere allierte et nådestøt ved å åpne for regjeringssamarbeid med Høyre. Slik gallupen hadde utviklet seg, var det riktig av Bondevik å ikke utelukke dette borgerlige alternativet, men for Sp, som hadde gjenreisningen av sentrumsalternativet som sin eneste viktige valgkampsak, betydde det at luften gikk fullstendig ut av ballongen. I ettertid er det lett å se at Odd Roger Enoksen taklet valgkampinnspurten derfra på en særdeles uheldig måte. I mangel av andre tydelige Sp-saker, var det lite annet enn furting å høre fra Senterpartiet. Det har som kjent aldri fristet velgerne, og partiet gjorde et historisk dårlig valg. Siden høsten 2001 har Senterpartiet fortsatt å tape terreng. Slik situasjonen utviklet seg, var det ryddig av partilederen å åpne for en debatt om sin stilling, og det var også riktig av ham å ta konsekvensen av debattens utfall ved å trekke seg. Senterpartiets problemer løses neppe ved et lederskifte alene, men for et parti i alvorlig krise ville det vært risikabelt å ikke foreta endringer i ledelsen. I dag er partiet mer eller mindre parkert på sidelinjen, og i den grad de blir lyttet til, er det andre enn Enoksen som uttaler seg. Både påtroppende leder Åslaug Haga og mulig parlamentarisk leder Marit Arnstad har stått stadig sterkere fram den siste tiden. Arnstad i EU-debatten og Haga i debattene rundt sikkerhetsrådet og konflikten i Irak.Det er ingen ulempe for Sp å kjøre fram en leder med et tydelig internasjonalt engasjement. Forvaltet på riktig måte kan partiet ha mye å vinne her. Det holder ikke lenger å være en interesseorganisasjon for den etter hvert marginale yrkesgruppen som utgjør norske bønder. Moderne distriktspolitikk handler om annet enn overføringer til landbruket, uten at det har fått Sp til å tenke konstruktivt i nye baner hittil. I tiden som kommer vil distriktspolitikk handle stadig mer om eksport og handelsavtaler, derfor vil det utvilsomt være en fordel for Sp å få en partileder med internasjonal kompetanse og interesse for det som skjer utenfor Norge. Enoksen har ikke klart å gi Sp den fornyelsen som trengtes etter EU-valget i 1994. Dersom partiet skal gjenerobre sin stilling som ledende nei-parti, er Sp avhengig av mer nyanserte argumenter enn de serverte sist. Blant annet må de ta innover seg at både EU og den internasjonale situasjonen er endret, og at dette nødvendigvis må få følger for Norge. Ikke minst Distrikts-Norge. Dersom Norge skal stå utenfor EU, trengs det alternative løsninger. Det kan være noe for den nye lederen å begynne gjenreisningen av partiet med. Dersom Åslaug Haga makter å revitalisere og oppdatere nei-argumentene til den nye virkeligheten, vil det puste liv i pasienten. Dersom hun ikke klarer dette, kan det gå mange år før Sp blir friskmeldt.