Vi husker kroppen til den syriske treåringen Aylan, som ble skylt i land på stranda i en tyrkisk badeby. Vi husker bildene av flyktninger som kom i land på den greske ferieøya Lesvos. Bildene og historiene fra et sted langt vekke, krøp langt under huden på oss. Langt inn i hjerterota, selv hos den mest indignerte grensevakta i kommentarfeltet. Så kom de hit. De samme menneskene. De samme skjebnene.

Så kom de hit. De samme menneskene. De samme skjebnene.

Men nå har de ikke navn eller historier — kun ansikter. De får gjennomgå av nettrollene. Blir et kostnadsspørsmål og innvandringspolitikk. Potensielle terrorister, muslimer og kyniske lykkejegere. Det samme som rammet rumenske tiggere, rammer nå syriske flyktninger. Vi ser ansiktene, men hører ikke historiene.

Hengt ut som snylter

Ammar kommer fra borgerkrigsherjede Syria, er innvilget asyl i Norge og bor i Vadsø. Han fylte handlevogna med 7-kroners kneip til asylsøkere på mottakene i Vadsø. - Syrere her i Norge hjelper hverandre , sa han til NRK. På Facebook ble han hengt ut som en snylter, med for mye penger mellom fingrene. Sara er 15 år, har somalisk bakgrunn og går på en ungdomsskole i Oslo. På vei hjem fra skolen ble hun lagt i bakken av ei forbipasserende dame. Den usle forklaringen var: - Fordi du er svart og ikke fortjener å være i Norge . I møte med små mennesker blir ord fryktelig fattige, men Saras svar til Dagbladet var rikt: - Jeg synes først og fremst synd på henne. Hun er en voksen kvinne, og burde vite bedre.

Eva Kvelland

Angrepene på Ammar og Sara er fordomsfulle angrep på ansikter uten en historie. Det samme gjør du som sparker i koppen til en tigger, du som tenner på hjemmet til barn som så vidt har sluppet unna krigen med livet i behold, og du som står klar på kaia for å be mennesker dra seg til helvete hjem igjen. Når det strømmer på med flyktninger til Norge, betyr det at et annet sted i verden er uutholdelig å leve. Likevel er kommentarfeltene som et ondskapens hotell, under dekke av setningen noen må si fra !

Ja, noen må det. Noen må si fra når du omtaler mennesker som rotter og skadedyr, når du klistrer terrorist i panna på en tilfeldig muslim, og når du sier vi ikke har råd til å hjelpe flere. Noen må si fra når brannstiftere hylles som motstandsfolk, og smertebærende og krigsherja barn omtales som husokkupanter. Det farligste med kompliserte spørsmål er de som gir enkle svar, og jeg er mer redd for dere enn jeg er for et hvilket som helst menneske som kommer til en norsk nødhavn.

Mennesket bak ansiktet

På Prix i Tveit møter vi ei dame uten dårlig tid, uten fulle handleposer og uten barn i baksetet. Hun var lenge et ansikt jeg gikk forbi. En fremmed jeg ikke forholdt meg til. En historie jeg ikke kjente. Helt til Silje fortalte meg hvem hun er. Roxanna er fra Moldova, ble forlatt av mannen sin og måtte flytte til en onkel i Romania. Når hun sitter på nærbutikken min, er barna hjemme hos bestemoren. Nå er hun alvorlig syk og ingen kan ta seg av guttene. Silje kjenner Roxanna. Hun kjenner ansiktet hennes — og historien hennes. Livet hennes. Gledene hennes. Desperasjonen hennes. Ved å fortelle historien til en liten gruppe mennesker på Facebook, ga hun oss en mulighet til å gi bli kjent med mennesket bak ansiktet. Og ved hjelp av historien ga folk på Tveit henne muligheten til å reise hjem, betale sykehusregningen og gi familien mat. Ved hjelp av historien ble hun en av oss. Det er det ikke alle som blir.

Nå er hun alvorlig syk og ingen kan ta seg av guttene.

Det kan være ubehagelig og brutalt å få nøden så nært, men fordommer og hat mot det ukjente er mye verre. Silje fortalte historien til Roxanna. Gjorde henne til noe mer enn et ansikt. Vi trenger flere slike historier.