Tre tungt bevæpnete soldater står vakt utenfor synagogen i Rue Pavée i Paris. Tre tungt bevæpnete soldater står vakt utenfor synagogen i Rue Pavée i Paris. Foto: NTB Scanpix

Pardon my French!

Friheten voktes med våpen i gatene, likheten er en illusjon for millioner, broderskapet en vits for jøder, så vel som for muslimer. Velkommen til Paris!

Tre tungt bevæpnete soldater står vakt utenfor synagogen i Rue Pavée. De løfter maskinpistolene og ser seg omkring hver gang noen av jødene krysser den smale gaten. Dette er Europa, på 70-årsdagen for frigjøringen av Auschwitz.

Rundt hjørnet, i Rue des Rosiers, patruljerer flere soldater utenfor falafel-butikkene og den hebraiske bokhandelen. Deprimerende nok virker det modig å gå med kippa i den mest jødiske gaten i landet med den største jødiske befolkningen etter Israel og USA.

Her, blant de bevoktede jødene, er det vanskelig å forstå at det først og fremst er retten til å håne dem som er truet. Hån er blitt et hedersord etter drapene i Paris for tre uker siden. Heretter må friheten forsvares ved å håne så ofte og så kraftig som mulig. Bare slik kan Europas verdier forsvares.

Men den mest verdifulle av disse verdiene er toleransen. Revolusjonære angrep på den økonomiske, politiske og religiøse makten åpnet samtidig for respekt for individets autonomi. I gode perioder har Frankrike vist vei for andre. Den franske sodomiloven ble første gang opphevet i 1791, den norske i 1972. Jazzen ble fransk fordi de svarte, amerikanske musikerne ble behandlet som mennesker og derfor ble værende i Paris etter 1. verdenskrig. De franske jødene var de første som ble emansipert, også det i 1791. I Norge var de utestengt til 1851. Nå sliter Frankrikes mange jøder. Den absolutte ytringsfrihet norske intellektuelle kjemper så hardt for, rammer ikke bare det store gross av sakesløse og fredelige muslimer, men også den som bare vil ha rett til å være jøde blant ikke-jøder.

Avstanden mellom hån av det som er hellig for muslimene og hets av jødene, er i Paris bare noen kvartaler. Et kvarters gange unna huset hvor tegnerne i Charlie Hebdo ble skutt, ligger Théatre La Main d’Or. Der står stemningen i taket når komikeren Dieudonné M’Bala M’Bala hevder at slavehandel er en jødisk spesialitet og inviterer sine holocaustfornektende venner opp på scenen. Tilhengerne stiller seg opp foran jødiske skoler og synagoger, ja selv i Auschwitz, og gjør en quenelle, en slags omvendt nazihilsen, med høyre arm strak nedover og den venstre hånden over høyre overarm. Etter at Amedy Coulibalys drepte fire i det jødiske supermarkedet pyntet Dieudonné Facebook med formuleringen Je suis Charlie Coulibaly.

Ingenting tyder på at jødene snart er ferdigkrenket. Antisemittismen tiltar i Europa. Nynazister trakk sperrebånd rundt svenske redaksjoner natt til tirsdag, og satte opp plakater om at de ikke måtte dekke holocaustminnet. Da en reporter fra SVT gikk ut i Malmøs gater med kippa og Davidsstjerne, ble han kalt for jødesvin. Det ble kastet egg, han ble truet. En rabbiner i Gøteborg forteller at noe av det første han opplevde da han kom til Sverige, var at snauskaller ropte Sieg heil!. Norske jøder skjuler sin identitet og sier at de oftere tenker på emigrasjon til Israel.

Hendelsene får Hege Storhaug til å kople inn den ideologiske autopiloten. I en kronikk i Dagbladet skriver hun at ingen (utenom henne, selvsagt) vil snakke om den religiøse elefanten i det europeiske rommet. Guri Hjeltnes, leder for Holocaustsenteret, vil ikke si at det er muslimene som står bak. Ikke engang Ervin Kohn, forstander for det Mosaiske trossamfunn vil si det Storhaug vet, og alle må se.

Langt på vei skyldes nok det at de har bredere syn enn Storhaug, og derfor vet at virkeligheten er mer kompleks enn at islam er alle onde tings opphav. Holocaustsenteret presenterte i 2012 en omfattende undersøkelse som viste at hver åttende nordmann har utpregete fordommer mot jøder. Hver femte nordmann mente at jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser, hver fjerde at jøder ser på seg selv som bedre enn andre.

Ervin Kohn er nestleder i Antirasistisk senter og har sett tallene som viser at 76 prosent av dem som viser sosial distanse til jødene, også avviser muslimene. De tre gruppene som opplever sterkest motstand i den norske befolkning er muslimer, somaliere og romfolk.

Likevel er det grunn til å være spesielt bekymret for antisemittismen, og bekymringen bør formuleres klarere av oss som jevnlig fordømmer Israels overgrep mot palestinerne. Det er vi som må legge bort mumlingen og gå fremst i kampen mot antisemittismen, nettopp for å markere forskjellen på legitim politisk kritikk av en stat og uakseptable angrep på menneskers identitet. Venstresiden vil gjerne ha eierskap til antirasismen, men jødehatet er rasismens eldgamle storebror. Det er umulig å føre en ærlig kamp mot muslimhets, antisiganisme og ren rasisme uten samtidig å kjempe for jødenes rett til å være jøder — ikke bare i Israel, men i Malmø, Paris, Oslo, hvor som helst.

Det er sant at mye av jødehetsen kommer fra muslimer som blander eldgamle motsetninger med aggresjon mot Israel og generelt systemhat. De mest voldelige angrepene mot jødiske mål i Europa de siste årene er utført av islamister. Men jødehatet kommer også fra den militante høyresiden - fra det hold som i tillegg har ansvaret for at angrepet på muslimer i Tyskland er økt med 130 prosent siden Pegida-marsjene startet.

Antisemittismen ligger også latent under den pyntelige borgerligheten og finnes tildekket i mange av venstresidens analyser av maktforholdene i verden. Den blir ikke borte ved å slippe hetsen friere til, men heller ikke ved å innføre felles EU-forbud mot krenkelsene, slik jødiske organisasjoner tar til orde for. Det finnes bare langsomme løsninger.

Når VG skal gjøre narr av Jonas Gahr Støre, skriver de dialogue. Det er fransk, det er vanskelig, det er langsomt - men det er alt annet enn latterlig.