I 2015 søkte 31.145 flyktninger asyl i Norge. Blant de 10.536 asylsøkerne fra Syria var 1665 voksne kvinner og 6291 voksne menn. De vil etter all sannsynlighet få opphold i Norge når deres søknad er ferdigbehandlet. Disse kommer til å bli i Norge i overskuelig framtid. Forhåpentligvis slår de seg ned i norske kommuner over hele landet. De syriske flyktningene har med seg 2380 barn og de vil få flere barn. Det kommer vi ikke utenom og neste år er det spådd at det vil komme opp til 100.000 flyktninger til Norge, de fleste fra Syria.
Ikke la frykten styre våre holdninger
Så kan man som inkluderingsministeren frykte for framtiden, være bekymret over hvordan hennes barn skal få det.Det har hun nok felles med mange og slik har det vært i hele menneskehetens historie, men vi må ikke la frykten styre våre holdninger og handlinger og utforme en politikk som ikke er forenlig med våre verdier: demokratiet, rettsstaten og menneskeverdet. De må vi kjempe for nesten for enhver pris. Et samfunn uten disse verdier er lite verd.
Frykt ikke, bare tro sier Lukas. Og en kristen inkluderingsminister og alle vi andre må tro at vårt levesett, vårt samfunnssyn er inspirerende for og virker positivt på våre nye innbyggere når de opplever Norge, en velferdsstat, kanskje verdens beste. Det har sammenheng med vårt styringssystem og våre holdninger. Det må være vår oppgave å vise dem og fortelle dem at for å ha nådd dette, er det visse verdier som ligger til grunn. Det er en sammenheng mellom styringssystem, demokrati, rettsstat og menneskeverd som har gjort at vi er der vi er. Det er derfor flyktninger og migranter kommer hit. Her kan de finne sikkerhet og trygghet, her kan de oppnå en bedre hverdag for seg og sine, her skal de bli behandlet som alle andre, her finnes likhet for loven, her får deres barn en god framtid. Hvis de ønsker dette, hvis de vil være med på denne reisen videre, så må de tilpasse seg de lover og regler som gjelder i Norge. Her aksepterer vi ikke barneekteskap, her aksepterer vi ikke kjønnslemlesting, her behandles kvinner og menn likt.
Vi som bor i Norge kan ikke tro at vi skal slippe upåvirket gjennom dette.
Og vi som bor i Norge kan ikke tro at vi skal slippe upåvirket gjennom dette. Vi må ikke forestille oss at vi skal kunne bevare Norge og det norske slik det har vært de siste 20 år. Ikke er det mulig og ikke er det ønskelig.
Vi må utnytte muligheten
I Norge som ellers i Europa, må vi se positivt på og utnytte den store muligheten vi har fått til å få være med på å oppdra flere barn til demokrati og likeverd, til å få informere våre nye voksne om et politisk system som har ført til et nesten egalitært Norge. Dette gjort riktig, med omsorg og forståelse og godhet og pedagogisk kløkt, så kan slike såkorn bidra til en positiv utvikling også i krigsbelastede land. For forhåpentligvis, når krigene er omme, så kan noen av flyktningene vende tilbake til sitt hjemland, med en ballast de kan være stolte av, med en utdanning og en oppvekst de kan bruke til å utvikle sitt land i positiv retning sett med våre øyne: til demokrati og rettsikkerhet og likestilling.
Vi må ikke nevne problemene, men snakke om utfordringene.
Vi må se positivt på at Europa nå får denne anledningen til å vise, informere og demonstrere den vestlige levemåten, det vestlige verdisettet for de to, tre millionene som strømmer til verdensdelen fra krig og usikkerhet til fred og trygghet. Hvorfor er det slik at denne delen av verden har utviklet seg annerledes enn deres hjemland? Hvorfor ønsker de å komme hit? Hva er det i Europa som tiltrekker dem? Hvorfor sender de sine barn hit? De skal integreres, ikke assimileres. Noe, kanskje det meste av sine kulturer må de få beholde og videreutvikle, men samtidig må det gjøres oppmerksom på at når de har fått en bolig her, når de har fått opphold, så har det sammenheng med vårt styresett og våre holdninger.
Nå har vi muligheten. Det kommer en mengde nye innbyggere til Norge.
På møte etter møte, i samtale etter samtale, på kurs etter kurs i vårt multikulturelle land, har vi blitt innprentet av ledere, av kollegaer, av myndighetene og psykologer og pedagoger at for å komme framover må vi se på mulighetene. Vi må ikke nevne problemene, men snakke om utfordringene.
Problem eller utfordring?
Nå har vi muligheten. Det kommer en mengde nye innbyggere til Norge. Skal vi se på dette som et problem, som inkluderingsministeren gjør det, eller skal vi se på det som en utfordring, kanskje endog noe positivt som på sikt kan være med på å endre verden. At vi kan bruke globaliseringen og folkevandringene til inspirasjon, at vi kan se at det å komme i nærkontakt med mennesker fra andre kulturer, fra andre land med et annet livssyn og menneskesyn, at det gir oss en enestående mulighet og en sjanse til gjennom samtalen og samværet, gjennom dialogen, diskusjonen og opplæringen, til å påvirke og utvikle verden i en retning som er mer i samsvar med våre verdier: demokrati, rettsstat, menneskeverd og likhet.