Det fortelles om Clement Attlee at han trivdes svært dårlig på dansegulvet. Bevegelsene var keitete og stive og ansiktsuttrykket anstrengt og forlegent. Winston Churchill som overraskende og som til stor forbitrelse tapte parlamentsvalget for Labour og Clement Attlee i 1945 unnlot sjelden en anledning gå fra seg til å spytte ut sarkasmer om både Labour og Attlee. Ved en anledning sto Churchill og bivånet dansegulvet sammen med en Lady, og da hun kommenterte statsminister Attlees ferdigheter på gulvet svarte Churchill: «Dans, min kjære? Det er da slett ingen dans, det er en arbeiderbevegelse.»

Labour Party har i motsetning til Det norske Arbeiderparti vært dominert av organiserte fløyer og fraksjoner. Venstrefløyen med sine sterke og profilerte personer og godt organiserte miljøer har kjempet mot og blitt avløst av en høyrefløy med tilsvarende profiler og kampanjer. På ’70— og ’80-tallet kunne også sterkt venstreorienterte miljøer finne et hjem i Labour. Sammen med moderate og radikale miljøer i fagbevegelsen har Labour, i langt større grad enn de skandinaviske søsterpartiene, anerkjent, omfattet og inkludert ulike politiske fraksjoner i en samlet arbeiderbevegelse snarere enn i et samlet parti.

Det var følgelig et kvalitativt skifte og brudd med tidligere politikk da Arbeiderpartiet for fire år siden gikk i forhandlinger og dannet regjering sammen med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Soria Moria anerkjenner, legitimerer og ikke minst inkluderer «det nye venstre» i et større og utvidet sosialdemokratiske prosjekt. Men den representerer også en utvidelse mot og etablering av et «nytt sentrum» i norsk politikk.

Soria Moria er følgelig noe mer enn en pragmatisk tilpasning for å oppnå parlamentarisk makt. Det er dannet et nytt politisk tyngdepunkt for politiske forhandlinger og politikkutvikling. Nye teknologier, stor offentlig tjenesteproduksjon, informasjon og serviceindustrier og et integrert europeisk marked for varer og arbeidskraft har endret styrkeforholdet mellom ulike økonomiske aktører og interesser. Som en konsekvens av blant annet dette er sosialdemokratiet i det såkalt postindustrielle Norge i ferd med å få en ny politisk identitet.

Da Sosialistisk Folkeparti ble dannet i 1961 hadde det gått 40 år siden henholdsvis høyrefløyen i Arbeiderpartiet brøt og dannet Norges Socialdemokratiske Parti, og at de revolusjonære to år senere, i 1923, brøt ut og stiftet Norges Kommunistiske Parti. Fra og med NATO-tilslutningen i 1949 og fram mot stiftelsen av Sosialistisk Folkeparti, i 1961, handler de store uoverensstemmelsene i Ap om forholdet til atomvåpen, NATO-medlemskap, basepolitikk, sikkerhetspolitikk og forholdet til Sovjetunionen generelt.

De politiske motsetningene i Arbeiderpartiet var ofte svært sensitive og preget av mistenksomhet, beskyldninger og rykter. Den generelle stemningen i Norge og Europa for øvrig domineres på den tiden av frykt og uro for både ytre og indre fiender. Følgelig er ikke atmosfæren lagt til rette for toleranse eller inkludering av annerledes tenkende. Dessuten er det ingen aksept eller tradisjon for uformelle eller organiserte fløyer og fraksjoner, slik det var i Labour Party. Kravet til disiplin og lojalitet til ledelsen og «Partiet» er kanskje større enn noensinne. Og den som symboliserer, formulerer og regisserer disiplinen er den karismatiske partisekretæren Haakon Lie.

Kun få år etter at SF ble stiftet blokkerer studentene gatene i Paris med brostein, Sovjetunionen raver med tunge steg inn Tsjekkoslovakia og amerikanske ungdommer kjemper desillusjonert med ryggen mot havet i Vietnam. I Hellas, Spania og Portugal troner en offiserslue på toppen av makthierarkiet, og i Kina roper Mao-dynastiet ut sin makt mot kolonner av unge rødegardister. En ny generasjon får sine oppfatninger dannet, nye politiske identiteter formes og mange søker seg bort fra de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene og ut til det «nye venstre». Og da den rød-grønne folkebevegelsen mobiliserer og vinner kampen om opinionen i EF-avstemningen i 1972, er ikke kun de ideologiske, men også de politiske musklene og ambisjonene, på plass.

Til tross for høye ambisjoner, stor entusiasme og tung ideologisk begrunnelse greier ikke det «nye venstre» å beholde de 16 mandatene som Sosialistisk Valgforbund erobret ved stortingsvalget i 1973. I 1975 blir Sosialistisk Venstreparti dannet og under valget samme år faller oppslutningen ned mot gammelt SF-nivå. Først når Erik Solheim blir valgt til partileder skjer en nyorientering i SV. I 1991 går partiet for første gang i posisjon og danner byråd i Oslo sammen med Arbeiderpartiet. Og denne realpolitiske orienteringen blir forsterket og befestet når Kristin Halvorsen velges til partileder i 1997. I 2001 og i 2003 gjør Kristin Halvorsen og SV brakvalg med henholdsvis 12,5 og 13 % oppslutning. Samtidig begynner strategene i Arbeiderpartiet å strekke på seg.

I mellomtiden ligger muren som delte Tyskland i stumper og stykker. Russland og St. Petersburg er på nytt kommet fram fra historiebøkene og hores og plyndres av nykapitalistiske eventyrere. Kreml er brukket og druknet. I det tidligere Jugoslavia kommer naboen på besøk i nattemørket med en fakkel i hånden og et gevær over skulderen. Og snart flerrer passasjerfly seg inn i Tvillingtårnene i et brøl av flammer og fanatisk hat. Og det har gått 40 år siden miljøet rundt Orientering dannet Sosialistisk Folkeparti.

Nye generasjoner i Arbeiderpartiet har kommet til. Og nye politiske oppfatninger har blitt dannet. Dels skyldes dette interne politiske prosesser i Norge og dels har det sammenheng med utviklingen av det globale scenarioet som har satt nye rammer for samarbeid mellom Arbeiderpartiet og SV. Det vil neppe være hensiktsmessig eller realistisk verken på kort eller lang sikt å formalisere dette samarbeidet ytterligere. Det er mer enn tilstrekkelig at samarbeidet kan realiseres i regjering og storting. Arbeiderpartiet og SV representerer to sosialdemokratiske tradisjoner som er forankret i ulik historie, erfaringer og miljøer. Bare ved å anerkjenne og respektere denne kjensgjerning kan samarbeidet ytterligere utvikles og styrkes.