I går kunne man fristes til å dekke over et så tankevekkende faktum med en spøk: Feiringen av dagen skyldtes Alexander Rybaks eksepsjonelle seier i Grand Prix-finalen i Moskva. For musikalsk Grand Prix-gull regnes blant de fremste, norske bragder på linje med polarekspedisjonene til Nansen og Amundsen. At øverste trinn på podiet attpåtil kunne inntas kvelden før 17. mai, ble virkelig prikken over i-en denne nasjonale maihelgen i 2009. At så mange ikke kjenner bakgrunnen for nasjonaldagen vår, er det allikevel god grunn til å stoppe opp ved og arbeide for å endre. I så henseende har fremfor alt skolen en jobb å gjøre overfor den oppvoksende slekt; VG-undersøkelsen viser at ungdommen er mest historieløs. Men samtidig har historikerne et ansvar overfor lærerstanden. Kunnskapsformidlingen går ikke av seg selv etter hvert som nye generasjoner kommer til.
I går var det 195 år siden 17. mai 1814. 200-årsjubileet nærmer seg raskt. Da må vi regne med ekstra oppmerksomhet rundt de skjellsettene begivenhetene på Eidsvoll den gang. De som kulminerte med signeringen av Grunnloven, med sine prinsipper om folkesuverenitet, maktfordelig og individets frihet. Bak de 112 delegatenes djerve arbeid lå en nasjonalbevissthet som hadde vokst gradvis fram, og som fikk kraftig næring da Norge ble gitt som krigsbytte til Sverige ved napoleonkrigenes slutt.
Så tok det jo ytterligere 91 år før vi fikk vår fulle frihet. Siden har Norge vært på en reise som savner sidestykke i verdenshistorien. Fattige husmenn er blitt en søkkrik, selvstendig og selvbevisst nasjon med et av verdens mest velfungerende demokratier.
At Alexander Rybak tilhører vår mangfoldige og stadig voksende innvandrerbefolkning, er samtidig et apropos til utfordringene som følger med Norges fremgang i en stadig mer globalisert verden. Sunn stolthet over gode prestasjoner må ikke få utarte til selvgodhet og usunn nasjonalisme.