I omskiftelige tider forsvinner ofte kulturtradisjoner som det har tatt århundrer å bygge opp, men det finnes faktorer som selv ikke den mest trendriktige maktarroganse kan rokke ved, og en av disse er naturkreftene. Klimaforandringer til tross: solen går sin gang og årstidene følger hverandre, og nå er det vår.
Et årvisst vårfenomen fra barndommen, ved siden av fuglesang, vårblomster og spikking av seljefløyter, var den store vårrengjøringen. Ingen husmor med selvrespekt unnlot å lufte, børste, banke og vaske ut støv og skitt som hadde samlet seg gjennom vinteren. Ingen krok fikk unnslippe hennes falkeblikk i vårlyset. Kvinner bar og slepte ut stolputer, madrasser, tepper, portierer og bøker fra bokhyllene og lot dem få gjennomgå med teppebankere og støv— og vaskekluter. Oppdemmede frustrasjoner gjennom vinteren fikk endelig fritt spillerom, og sånn som de kunne banke! Spinkle kvinner viste seg å ha veldige krefter på lager, og særlig madrassene fikk gjennomgå.
Da hele hjemmet var tilstrekkelig herset med en ukes tid, kunne stolte husmødre med verkende rygger ønske sommeren velkommen, med skinnende og gjennomvaskede hjem. Vintertøy var luftet eller renset og bortsatt i møllposer, og sommerklær var hentet fram; til overhaling og eventuell fornyelse. Alt som var verdsatt av familien, gammelt og nytt, var på plass; pusset og polert. Noe ble bortsatt, og det som kom bedre til nytte hos andre, ble gitt bort. Lite ble kastet; fordi det meste kunne repareres eller gjenbrukes. Årstidens symbolske skapelsesprosess hadde sin parallell i vårrengjøringen.
Vårrengjøringen har ikke lenger samme plass i vår bevissthet. Samfunnsmessige endringer har ført til annen arbeidsfordeling i hjemmet; selv om hektisk vårinnsats i hage- og uteareal, for ikke å snakke om båtpuss, vekker minner om den klassiske vårrengjøringen.
Hvis det imidlertid er en tradisjon som bør få sin renessanse; men tilpasset vår tid; må det være vårrengjøring av ymse slag. I tillegg til kulturnatten, kan det innføres en våroffensiv i det offentlige rom som viderefører den klassiske vårrengjøringens symbolske betydning. Våren bringer lyset med seg og burde for eksempel være en ideell tid for åpen politisk selvransaking. Budsjettbehandlingene kunne utvides til å inkludere oppfrisking av noen ideelle prinsipper.
Våren er tid for fornyelse, men også en tid da man raker bort rusk og rask som har samlet seg i vinterens løp. Oversatt til politisk sammenheng vil det si å lufte ut i innestengte rom eller skrubbe bort mørke flekker som politisk arroganse etterlater seg. Pidestallen hører i denne sammenheng til på roteloftet; om man setter egne meninger aldri så høyt.
Vinteren kan tære på åpenhet og raushet, og da får snever egeninteresse tid til å slå rot. Våren er absolutt riktig tid for en ryddesjau. Vi bør luke bort ugress som vi med fordel kan erstatte med å sette fram enkelte klassiske prinsipper som det ikke har vært tørket støv av på en stund.
I politiske valgår, med ekstra mediekontroll, innser partiene storrengjøringens betydning, og de strømmer til med nymalte feiekoster i forskjellige farger. Problemet er imidlertid at så mange har forferdelig dårlig stedsans. Ustoppelig feier de foran de andres partidører, og hvis de slipper innenfor, farer de rundt og løfter på tepper og leter i krokene. Funnene bæres i triumf til media, som deretter kan holde loppemarked på allehånde brutte valgløfter, snusk og sære beslutninger.
Rydding hos andre kan gi lite tid til rengjøring i eget hus. I stedet dekoreres dette med gilde farger og glansede valgløfter; i håp om at ingen oppdager skitne kroker som rivalene overså.
Årlig ryddesjau burde være krav i hus med leieavtaler, og folkevalgte eier ikke, men forvalter fellesskapets verdier. Det å gjøre opp før man fornyer kontrakt, er forutsetning for ny avtale. I år innbys velgere til å gi tillit til de politiske kandidater, som ifølge egne partier er best egnet til å ta sete i maktens høyborg.
Det som forundrer, er frimodigheten fra enkelte som over tid har neglisjert egne, prinsipielle valgløfter. Unnskyldningen er ufravikelig «den økonomiske situasjonen»; som om den skulle være et nytt begrep! Like merkelig er mange velgeres usvikelige tillit til et parti, selv etter å ha opplevd løftebrudd og arroganse fra ledelsen.
Hvert fjerde år kommer håpefulle kandidater oss ekstra hyggelig i møte, fordi de vil flytte inn i eller tilbake til komfortable, om enn rotete hus. Noen bør få seg et sjokk de fortjener; at selv gamle Trofast har flyttet ut; etter år med uforutsigbar fôring. Mange velgere kjenner seg sviktet og fremmedgjort i partihus som skifter farge og installasjoner etter at handelen er avgjort.
Overflatisk og trendy rengjøring overser ofte viktige detaljer. I Kristiansand lar det politiske flertall empatien støve ned i et hjørne når eldre byboere frykter vedvarende nattestøy fra utesteder gjennom hele året. Ønsket om sentrale utested til konserter er fullt forståelig, men det forventes at politikere, av alle mennesker, viser respekt for den skadelidende parten.
Folkevalgte skal holde loven, finne fellesskapsløsninger og se ut over personlige preferanser. De fungerer som dårlige etiske forbilder ved å hevde at eldre byboere skal måtte velge mellom dårlig helse eller økonomiske tap ved salg, fordi frisk ungdom i sentrum må få tilfredsstille sine behov for musikk gjennom natten; i stedet for å bidra med konstruktive og hensynsfulle forslag. Ved å frata offentlig tjenestemann myndighet til å overprøve et mulig ulovlig vedtak, fremstår de i tillegg som politiske håndverkere som ikke ser forskjell på hammer og sag.
Peer Gynt red inn i Dovregubbens hall på en diger gris, med ordene: «På ridestellet skal storfolk kjennes.» Vi drømmer om politiske riddere på hvite hester, men de dukker sjelden opp. Kan vi likevel ikke få slippe de som bruker kjepphester som ridestell?