Det var verken bordvers eller høytlesning fra barnebibel i mitt barndomshjem. Kirken holdt vi oss på behørig avstand fra. Den var forbeholdt de få i bygda vi tidlig fikk høre mente de var bedre enn oss andre.

Men døpt ble vi. Farmor ga streng beskjed til mine foreldre om at det hastet. Spedbarn kunne dø. Døde vi uten å være døpt, var vi ille ute. Hun var forresten den eneste i vår tallrike familie jeg noensinne så med en oppslått bibel på fanget. Min mor har fortalt meg i ettertid at selv hun måtte innrømme at vi sov roligere og pustet mer regelmessig allerede natten etter dåpsdagen.

På søndagsskolen var mine tre brødre og jeg alltid på plass. Farmors bekymring for sine barnebarns små sjeler gjorde at våre foreldre skysset oss av gårde. Etter hvert fikk vi selvsagt vår dose bibelhistorie på skolen, også.

Blant mine barndomsminner om de kristne er pinsemenigheten og en svovelpredikant i nabolaget. Voksendåp i Jostedalselva var en årviss foreteelse for pinsevennene. Vi lå med store øyne bak noen trær på elvebredden og fulgte seremonien. To kraftige menn sto ute i det iskalde brevannet og passet på at de som lot seg døpe, ble dukket helt under vann.

Svovelpredikanten var en vel ansett mann i bygda, men han prediket dommedag så håret reiste seg på våre små hoder. Plystret vi, var det Djevelens verk, og mannen løsnet kniven fra slira og sa han skulle skjære av oss tunga. Vi fortalte det til våre foreldre, men de fant ingen grunn til å gripe inn. Slikt måtte en regne med fra «dei truande».

Konfirmert ble vi. Selv om det var frivillig, hadde vi ikke noe valg. I alle fall ikke hvis vi hadde tenkt oss på lørdagsdans. Den som ikke var konfirmert, slapp ikke inn i lokalet. En sjanse jeg ikke kan huske at noen tok. At vi gjorde noe så grunnleggende viktig som å stadfeste det som skjedde i dåpen, skjenket vi knapt en tanke. Første lørdagen etter høytideligheten i kirken bar det rett på fest.

Ungdomshuset lå på svovelpredikantens tidligere eiendom – et hus han aldri satte sin fot i. Tomten hadde kommunen ekspropriert. Mannen var med i kommunestyret, og byggeprosjektet stemte han imot. Da det sto ferdig, gjorde han det klart for bygdefolket at de som gikk over dørstokken i denne syndens bule, kunne avskrive alle drømmer de eventuelt hadde om det hinsidige. Det hjalp ikke at vi var konfirmert.

Mitt barndomshjem var ikke spesielt. I mine kameraters og mange andre hjem i bygda var også den kristne innflytelsen i dagliglivet så godt som fraværende. Uten at noen av den grunn så ut til å bekymre seg for avkristning av land og folk.

Politikk tok stor plass. Diskusjonene gikk høylytt. Med en tante i Høyre og en onkel i Ap – i samme kommunestyre – kunne det gå varmt for seg i familieselskaper. Men aldri kan jeg huske snakk om at kristendommens stilling var truet. Aktive kristne hadde full frihet til å utøve sin tro.

Minnene fra 1950-tallet trengte seg på da jeg leste intervjuet med Steinar Kristiansen i Fædrelandsvennen onsdag i denne uken. Tredjekandidaten på KrF-listen i Vest-Agder anklager Ap for å avkristne landet og mener politikken regjeringen fører tenderer til forfølgelse av kristne. Men er kristendommens plass i de tusen hjem så mye annerledes enn før?

Kristiansen lyder som et ekko fra mellomkrigsårene da spiren til et kristelig parti vokste fram. I lavkirkelige og pietistiske miljøer i Hordaland skapte sekulariseringen i samfunnet stor bekymring, og noen så det som sin misjon å beskytte tro og moral. Da KrF ble stiftet i 1933 var målet å omsette kristendom i konkret politikk.

Fremdeles må alle som har tillitsverv i KrF være bekjennende kristne. Og i møtevirksomhet i partiet er salmesang, andakt og bønn like selvsagte ingredienser som politiske saker. Tro og politikk kan lett flyte over i hverandre når grunnlaget for et partis eksistens er slik. Men det betyr ikke at det er en farbar vei.

Vi lever i et multikulturelt samfunn med mange ulike livssyn og trosretninger. Da kan ikke myndighetene gi kristendommen privilegier på bekostning av andre. Å bygge et fellesskap på toleranse, forståelse og respekt for ulikheter er et umulig arbeid hvis det tuftes på diskriminering. Politikere som påberoper seg å ha Vårherre på laget, tar lite hensyn til mangfoldigheten i vårt samfunn. De underminerer også trosfriheten.

Kristelig Folkeparti fremstiller seg gjerne som valgfrihetens fanebærer. Ikke minst i forsvaret av friskolene og foreldres rett til å bestemme hvordan de vil organisere familielivet når barna er små. Det er et synspunkt som er lett å dele. Men da må valgfriheten gjelde alle – og også på mer enn KrFs hjertesaker.

Politisk uenighet og ulike standpunkter kjennetegner et demokrati. I flere viktige spørsmål, som familiepolitikk og skole, står KrF og Ap langt fra hverandre, og det kan bli høy temperatur i debatten. Det tåler vi. Men påstander om avkristning og forfølgelse av kristne i et land som har full trosfrihet, blir bare fordummende.

Norge er et av verdens rikeste og mest opplyste land. Da bør vi passe oss for ikke å bli altfor navlebeskuende og perspektivløse. Å løfte blikket og se ut over våre egne grenser, kan være en nyttig øvelse. Blant alle menneskene der ute er også mange som har flyktet fra sine hjemland, fordi de ble forfulgt, torturert og truet på livet for sin tros og overbevisnings skyld. Noen har funnet veien til Norge. Hva tenker de når påstander om avkristning og forfølgelse av kristne i vårt land kommer fra en politiker i et tidligere regjeringsparti?

Mener Kristiansen og hans meningsfeller at kristendommen er på vikende front, må de mobilisere der kampen utkjempes. Og det er ikke på den politiske arenaen. Det blir noe ubehjelpelig å gi Aps politikk skylden for glisne kirkebenker, og at stadig færre bekjenner seg som kristne. Da virker det som om kristne selv har mistet troen på kraften i budskapet de er satt til å formidle videre til andre.

Opplevelser vi har hatt i barneårene i møte med kristne kan sette seg fast. Som voksen har jeg tenkt at de som bidro mest til at mange mennesker holdt seg borte fra alt med kristelig fortegn i min oppvekst, var de kristne selv. Skremselspropaganda og all verdens formålsparagrafer har like liten effekt i dag som i '50-årene.