Det var en alminnelig og forholdsvis ubemerket debatt i det britiske parlamentet som fikk Robbie Barnett til å tvile på vestlige politikeres evne til å håndtere Kina. I en tale i parlamentet 23. oktober i fjor avskaffet den britiske utenriksministeren de facto landets nesten 100 år gamle Tibet-politikk, som ikke anerkjente Kinas suverenitet over Tibet.
Barnett, en respektert Tibet-ekspert fra Columbia University i New York, sier i dag at det ikke var selve politikken som sjokkerte ham. Det som i virkeligheten rystet ham, var Storbritannias vilje til egenhendig å kvitte seg med sitt politiske arvesølv i forholdet til Kina. Innrømmelsen omkring Tibet, tradisjonelt ett av de mest følsomme områder i forholdet mellom Vesten og Kina, var gitt uten å få noe til gjengjeld.
– Det peker på sannsynligheten av at vestlige politikere i alvorlig grad misforstår betydningen av politiske beslutninger i forhold til Kina, sier Robbie Barnett.
Han medgir at det kan være vanskelig for skiftende ledere å møte en kinesisk partner som på alle nivåer synes totalt forente. Det gjelder for eksempel Kinas rasende, retoriske angrep på land og personer som møter med Dalai Lama.
– Effekten av kinesisk diplomati er at folk får en oppfatning av at man skal behandle Kina annerledes enn andre stater, for ellers kan de slippe løs et ufattelig sinne. Man ikke må virke for sterk og ta prinsipielle standpunkter. Og deretter begynner man å si fra seg fortidens forpliktelser. Det ser ut som om at det er skjedd for mange vestlige ledere, sier Barnett.
På National University of Singapore mener professor Huang Jing, en dreven analytiker av forholdet mellom Kina og Vesten, at det er Vestens egne, skiftende interesser som har fjernet fokus fra menneskerettighetene. Tross et olympisk år i 2008 med gjennomgripende politiske innstramninger og bruk av væpnede styrker mot sivilbefolkningen i tibetanske områder i fjor vår, virker de færreste stater interessert i neste måneds periodiske gjennomgang av Kinas menneskerettssituasjon ved FNs nye Råd for menneskerettigheter, som finner sted hvert fjerde år.
– Etter Tiananmen og Sovjetunionens sammenbrudd ble Vesten plutselig mer ideologisk i forhold til Kina. Men etter 11. september har vi igjen sett fundamentale forandringer hos vestlige regjeringsledere. På den ene side ser vi at Vesten og Kina nå har felles interesser. Og på den annen side ser vi at den innbyrdes økonomiske avhengighet har vokst, vurderer professor Huang Jing.
Han mener at politisk pragmatikk som ideologisk eksportvare derfor har slått igjennom på verdensplan, men at det ikke kun er Kinas verk:
– Kinesiske ledere har ingen problemer med å snakke om demokrati og menneskerettigheter og om at Kina gjør fremskritt. Samtidig betenker de seg ikke ved å slå ned på ethvert krav som kan ha konsekvenser for den nåværende politiske orden. Både Kina og Vesten er blitt mer pragmatiske i forsøket på å nærme seg hverandre. Er det godt eller dårlig? Jeg synes det er godt.
Kina er i øyeblikket i menneskerettsdialoger med åtte utenlandske parter, men i takt med landets voksende økonomiske makt er samtaleaktiviteten blitt stadig mindre. Atskillige av dialogene er blitt suspendert av Kina. Blant disse Tysklands og Canadas og ifølge diplomatiske kilder er de fleste andre, også Norges, nesten resultatløs.
Norge avsluttet nylig enda en runde av menneskerettsdialogen, hvor representanter fikk mulighet for å se forholdene i Tibet. Men pressen har vært ytterst kritisk overfor de egentlige resultatene. Det skjedde da en avslørende reportasje fra en tidligere runde beskrev Norges representanters frustrasjon med de kinesiske samtalepartnere.
– På grasrotnivå har Vestens endrede dagsorden vært merkbar også for talsmenn for dialog, sier en representant for den amerikanske organisasjonen Duihua Foundation. Duihua er det kinesiske ordet for dialog. Siden 1990-årene har Duihua Foundation i stillhet samarbeidet med de kinesiske myndigheter omkring løslatelsen av en rekke dissidenter i Kina.
Til gjengjeld – for ikke å flørte med pressen – har Duihua som den eneste større menneskerettsorganisasjon oppnådd adgang til personer i noen av de viktigste departementer i Beijing innen menneskerettsområdet, og det har gitt dem en enestående innsikt i det politiske forholdet omkring menneskerettsdialogen med Vesten.
– Spørsmålet er om dialogen vil bli gjenopptatt med samme ærlighet og mening som tidligere. Der er tegn på at Kina er mindre interessert i dialog og heller vil ta det opp i multilaterale organer som f.eks. FNs Råd for menneskerettigheter, sier Joshua Rosenzweig, en representant fra Duihua, som erkjenner at det kan være vanskelig å overtale Kina til å inngå i en dialog uten vestlig press.
– Det ser vi av den letthet disse dialoger skrotes, og det vet vi fra hva vi får vite fra de regjeringer som er involvert i dem. En årsak er at mange av dialogene har bakgrunn i tiden like etter Tiananmen, og det er ikke lenger gitt at Kina har bruk for disse, sier han.
Atskillige iakttakere og menneskerettsorganisasjoner vurderer at den nåværende kinesiske regjering under Hu Jintao, som har hatt makten siden 2002, er mindre villig til å engasjere seg med Vesten enn den forhenværende president, Jiang Zemin. Men flere peker på at Vesten bør kikke innad for å forstå hvorfor den kinesiske stat er vanskeligere å bevege enn tidligere.
– Én faktor som har svært lite med Kina å gjøre, er Bush-regjeringens nesten fullstendige mangel på støtte til menneskerettigheter. Det har også innflytelse på Europa. Nå er det ikke bare Vestens demokratier på den ene side og Kina på den andre. Det er mye mer komplisert. Når USAs regjering ikke lenger er en troverdig dialogpartner, er det lettere for Kina å avvise all kritikk, sier Joshua Rosenzweig.