I «Christianssands beskrivelse» gir Nicolai Wergeland følgende karakteristikk:«Christianssand er til alle Tider med Rette beleven anseet for maaske det sunneste Sted i Norge. Denne Fordel gründer sig baade i Byens techniske og Stedets fysiske Egenskaber, ... » (s. 37).Senere føyer han til at: «Den Jordbund, som Csand er bygget paa, er oprindelig en meget ufruktbar Sand ...»(s. 51).Det kan synes som et paradoks at et sunt sted kan være bygget på «en meget ifruktbar Sand», men på tross av dette bygget Kristiansands beboere opp et blomstrende samfunn.I dag er problemet et annet, nemlig å hindre at det fruktbare igjen blir ufruktbart; en asfalt– og betongørken. «Om å bygge på sand» viser til stedet, Sanden, men understreker også nødvendigheten av å ha en fast plan og et robust verdigrunnlag for å få det ufruktbare til å spire og vokse, slik at byen har et godt bo— og oppvekstmiljø.

I Lukasevangeliet (14: 28–30) leser vi:– Dersom en av dere vil bygge et tårn, setter han seg ikke da først ned å regner ut hva det vil koste, for å se om han har penger nok til å fullføre det?– For har han lagt grunnmuren, men makter ikke å gjøre tårnet ferdig, da vil alle som ser det, gjøre narr av ham– og si: «Denne mannen begynte å bygge, men klarte ikke å fullføre det.»Noen i denne byen ønsker å bygge tårn, men de anser ikke at det er nødvendig å beregne de reelle kostnadene. Det foreslåtte badelandet er et uoversiktlig pengesluk. Selv etter to år har plan- og utviklingsetaten ikke maktet, eller villet, utrede trafikksituasjonen det vil skape. Vi har misèren Sør Arena friskt i minne, og leser at parkeringsanlegget ved Kilden forsøkes dyttet på skattebetalerne.Mens Kilden er et kulturelt fellesgode, er det verre med badelandskomplekset på 28000 kvm, for her planlegges et stort privat hotell på kommunens tomt. Har politikerne sovet i timen? Og fungerer etaten som den konsekvensutreder og motekspertise den skal være og fremskaffer data om skadelige følger av de foreslåtte inngrep? Godt dokumenterte artikler av Torbjørn Evenbye, Arne Gaute Pedersen og Rolf Wilhelmsen har i klartekst vist hvor alvorlig situasjonen og tillitskrisen er.

Dette skjer i byen som etatssjef Gunnar Stavrum omtaler som «den unike Kvadraturen. en av de få byene i verden som har hatt en konge som risset opp en renessanseby på denne måten [dvs. som et rutenett], og det er derfor viktig å ta vare på byen vår». Utslag av denne omsorgen er så langt en hodeløs og uhemmet byggeboomSom dusintalls europeiske byer ble Christianssand til av strategiske årsaker etter mønster av en romersk militærleir. Da gikk transport mest på kjøl, men går i dag på hjul, slik at sjønære deler, som Tangen, har dårligst atkomst. Broene forsterker dette. Det er derfor utrolig at PU-etaten har bifalt å legge et badeland med hotell nettopp der. I tillegg til lokal– og gjennomgangstrafikk snakker vi dessuten om et estimert besøkstall på 350 000 til badeanleggene. Dette er «ikke bestått». Det bør være et dilemma for politikerne at etaten som skal være vårt redskap i byutvikling, vender det døve øre til beboernes berettigede bekymring – vil de ikke gjenvelges?Lenge før Kristiansand ble til, ble europeiske studenter drillet i hypotetisk og sannsynlig argumentasjon som ledd i prosjektering. I dag er dette mangelvare i Kristiansand: vi er vitne til en kollaps i logikk, med etterfølgende sammenbrudd i logistikk, som medfører støy, støv og forurensing for beboerne på og rundt Tangen, «byens perle». De får et utemiljø i skyggen av badelandet.

Selv om utbyggerne tegner de ruvende byggene som hvite, nærmest gjennomsiktige volumer, makter ingen å fortegne de blytunge konsekvensene. Det er mulig at science fiction har vært i planleggernes tanker—men de besøkende kan ikke stråles til Tangen. Hvor har PUs motekspertise vært, hvor er konsekvensanalysene? Bevares, det er lov å ønske seg et badeland, men legg det ikke midt i byens tanngard og på byens trafikalt mest problematiske punkt. La private interesser bygge sitt eget badeland øst eller vest for byen – en mindre problematisk plassering må kunne finnes; for eksempel Kuholmen eller Hamresanden.Slik planlegging er avleggs. I USA beslutter man å rive blokker, varehus og motorveier og gjeninnføre småhus og småbutikker i golde og mennesketomme bysentra for å bygge et levende bymiljø. Freiburg er at eksempel fra Tyskland. Her vil man heller ha kontorer og parkerings- og varehus. Det vitale drepes av sementbaronenes storbydrømmer – byen blir igjen «gold» som sand, for å sitere Nicolai Wergeland. Interessene bak raseringen av et kvartal for å skape «Sanden» jubler nå over å være kommet på offensiven i handelskrigen med Sørlandsparken—men gjør et betongskall med kjedebutikker byen mer attraktiv?Jeg forventer at kommunale etater er en nødvendig motekspertise til hjelp for kristiansandere og deres politikere. Og har vi gitt politikerne fullmakt til å la utbyggere stable luksusleiligheter og kontorer i høyden? Utenfra synes det å være et samrøre mellom aktører i bygningsbransjen og kommunen, for uansett hva som foreslås blir det omtalt som «spennende» av erklært «nøytrale» politikere. Evangelisten la vekt på planer og økonomi for den som skal bygge. Kanskje burde Lukas-evangeliet bli pensum for byplanleggere og politikere i Kristiansand?

Som sosiale vesener må vi bygge for mennesker; byen må ha menneskelige dimensjoner. Her begås nemlig samme stedsdrap som i norske kystbyer, der høyhus plasseres nærmest sjøen og byens ansikt og utsikt selges til høystbydende. Blokkene langs Strandpromenaden og Otra blir et lite Manhattan, helt til vekten av all sement, over lag av sand og kvikkleire, blir så stor at alt sklir ut i Byfjorden.Vi kan stanse denne hodeløse ferden ved å følge Tromsøs eksempel: der stilte kommunen ut en modell av byens alle prosjekter. Synet fikk politikerne til å avlyse all videre prosjektering og erklære «Byutviklingens år». I et helt år var avisene fulle av debatter og kronikker; møter og befaringer ble holdt. Først etter grundig debatt begynte man å utforme fremtidens by. I Kristiansand betyr det å legge lokk på alle fantasiprosjektene, som truer miljø og helse. La ikke byen forbli en lekegrind for finansakrobater og deres menn. Nå som mørke skyer tårner seg opp på horisonten, er det tid for en tenke- og byggepause. La ikke anledningen renne ut i sand.