Den den ene forbrytelsen kan aldri rettferdiggjøre den andre. Den ene forbrytelsen kan heller ikke bagatellisere eller relativisere den andre. Nazi-Tysklands industrielle folkemord på seks millioner jøder er verdenshistoriens største forbrytelse. Det var ikke én manns eller ett lands verk, men en kulminasjon av alle de europeiske kulturenes mørkeste krefter. Diskusjonen om hvordan dette kunne skje må aldri stoppe. Det er også en diskusjon om vår lokale historie.

I dokumentarfilmen Mannen som elsket Haugesund (Jon Haukeland/Tore Vollan 2003) gis det et fascinerende bilde av den jødiske forretningsmannen Moritz Rabinowitz og hans forhold både til familien, forretningen, de ansatte, byen Haugesund – og verden utenfor. Han ble arrestert – av norsk politi – og sendt til utslettelse i Tyskland.

Mens Rabinowitz-familien manglet venner i Haugesund, knyttet de bånd i Kristiansand. I 1934 var den fremgangsrike gründeren på utkikk etter passende lokaler til en ny filial i sin kjede av butikker langs kysten sør for Haugesund. I den forbindelse kontaktet han skreddermester Hjalmar Sundberg som eide den tre etasjer høye murbygningen i Rådhusgata 6 – Sundberggården. Dette møtet utviklet seg fra en forretningsforbindelse til et vennskap, selv om det begynte langsomt: Juliane Sundberg Tjøm forteller at moren måtte overtale faren til å slå til på tilbudet fra Rabinowitz om å leie både første og annen etasje.

Skreddermester Sundberg hadde fått den beste utdanning: han hadde lært herresøm i London, damesøm i Paris og uniformer i Berlin! Han studerte også i Dresden, og ble på alle måter en sterk tilhenger av det tyske og tysk kultur, som så mange i hans generasjon og innen borgerskapet. Hjalmar Sundberg var en sentral skikkelse i lauget i byen. Denne beleste, bereiste og svært konservative mann diskuterte gjerne politikk med Rabinowitz når han var innom Kristiansand for å se til forretningen sin. Og de var alltid uenige. Rabinowitz var klok og fremsynt nok til å gjennomskue Hitler og NSDAP fra første stund, men folk trodde ikke på ham.

Rabinowitz hadde ett barn, datteren Edith, som var en del eldre enn Sundbergs døtre, Juliane (født 1927) og den fem år yngre Hanne Beate. Juliane forteller om stolte kjøreturer i Rabinowitz' Ford med uniformert sjåfør til landlige utposter som Nodeland og Brennåsen for å beskue de moderne reklameplakatene for «Condor» (varemerke og navnet på konfeksjonsfabrikken utenfor Haugesund). Den gang Edith bodde i krysset Marvikveien/Østerveien, var Sundberg-familien på besøk der. Det mest kjente bildet av Rabinowitz fra Kristiansand er tatt i Wergelandsparken en sommerdag i 1936 eller 1937. Der står han oppstilt sammen med Edith, Juliane og Hanne Beate.

I en velmenende liten tekst som sto på trykk i Christianssands Byselskabs årsskrift i 2004 heter det at Rabinowitz representerer «en liten bit» av Kristiansands historie. Det er vanskelig å se bort fra hvor godt formuleringen passer til å beskrive jødenes marginale plass i Agders historie. Så kunne man innvende: de var jo så få!

Men dette er fakta: Moritz Rabinowitz eide en forretning som på slutten av 1930-tallet ble drevet av svigersønnen Hans Reichwald. Datteren Edith og Hans bodde en stund i byen. Edith og Hans og deres to år gamle sønn Harry ble gasset i hjel i Auschwitz. Moritz døde av mishandling i Sachsenhausen. Forretningen i Kristiansand ble «overtatt» av daværende disponent i forretningen i 1942, etter at Sundberg-familien hadde mottatt nyheten fra Tyskland om at Rabinowitz-familien var utslettet – offisielt av lungebetennelse. Etter krigen byttet butikken navn, levde i beste velgående til 1979, og man snakket ikke om noe av det som hadde hendt. En liten bit av Kristiansands historie?

Tirsdag 27. januar klokka 1800 skal minnet om dette dramaet markeres fra Sundberggården. Fra balkongen i andre etasje i Rådhusgata 6 vil det bli vist en bildefortelling om jødene på Agder på østveggen til Handelens Hus på den andre siden av gata. En av de få som kom tilbake fra Auschwitz skal holde en kort appell om den lille biten av Kristiansands historie – og det store europeiske dramaet.

Edit Notowicz vokste opp i Galgau i Transilvania i det som fram til første verdenskrig (og under andre verdenskrig) tilhørte Ungarn, men som siden har vært en del av Romania. 15 år gammel ble hun deportert til Auschwitz sammen med familien sin i 1944. Hun var den eneste som overlevde. I 1959 kom hun til Norge og startet et nytt liv her. Vi gjorde i desember 2008 et dokumentasjonsopptak med henne hjemme i Trondheim. Resultatet kan ses gratis på filmsiden www.neveragain.no.

Etter bildeprojiseringen fra Sundberggården vil Notowicz si noen ord som en innledning til et påfølgende program i Byhallen, der det blant annet blir foredrag ved Jahn Otto Johansen og filmvisning.

Den tyske historikeren Dan Diner har sagt at holocaust ikke har noe narrativ, men kun er statistikk. Så og så mange døde. Det er vår tro at dimensjonene i det som skjedde blir tydeligere ved å få fram fortellingene om de menneskene som ble utsatt for holocaust. Ved å reise nye spørsmål om hvorfor de hadde så få venner og hvorfor vi hittil har betraktet deres tilstedeværelse i byen og deres skjebne som «en liten bit» av historien, kan vi kanskje komme nærmere en diskusjon om sammenhenger mellom lokale holdninger og den store forbrytelsen.

Mange har spurt seg om det er mulig å gjennomføre en seriøs markering av Holocaustdagen akkurat nå når støvskyene knapt har lagt seg i Gaza. Edit Notowicz gir selv begrunnelsen: hun kan ikke hate, sier hun, det var kjærligheten hun var fylt av fra barndommen som ga henne den ufattelige styrken som skulle til for å overleve fem måneder som Josef Mengeles «pasient» på den beryktede barnebrakka i Auschwitz-Birkenau. Hun tar avstand fra alle former for ekstremisme, fordi det bare kan lede til fortvilelse og død.

Holocaustdagen 27. januar skal handle om menneskeverdet.