For mange handler ikke julen så mye om religion. Den er først og fremst en familiehøytid og en kjærkommen avveksling midt i våre hektiske liv. I et multikulturelt og stadig mer sekularisert samfunn er det ikke unaturlig at det blir slik.
Juleevangeliets budskap om fred har likevel relevans. Og bør spore til ettertanke. For året som snart ebber ut har ikke vært preget av fred og fordragelighet. Nesten 30.000 mennesker har mistet livet som direkte følge av krig i 2009. Mens 2003 var året med færrest væpnede konflikter siden 1970, har antallet steget igjen de siste årene. Med de lidelser og den fortvilelse det påfører enkeltmennesker.
Heller ikke her hjemme er julen fredfull for alle. Fra familievernkontorer og hjelpeinstanser hører vi at de som sliter i hverdagen, får det ekstra vanskelig i høytiden. Mange takler ikke ekstra fridager og at daglige rutiner forsvinner. Det ender for noen med krangel, konflikt og krise. Andre skal feire jul med et levende savn etter noen som er gått bort dette året – og julen blir ikke den høytiden de hadde ønsket seg.
Noen hevder at barnet i krybben og julen i sin ytterste konsekvens handler om solidaritet. Da kan det være betimelig å minne om at verden er blitt mer urettferdig de siste par årene. Finanskrisen har rammet fattige land langt mer brutalt enn de rike – med sult og fattigdom og økt fare for konflikt som følge. Også i vårt rike land er taperne mange på livets ubarmhjertige arena.
Solidaritet handler om å spre glede, og om å dele med andre. Kanskje kan julen bidra til å gjøre oss mildere stemt, slik at verdier som er toneangivende i det heseblesende og harde konkurransesamfunnet fortrenges noe til fordel for samhold og solidaritet.
Med Arthur Klæboes ord ønsker vi våre lesere en jul i fred og ettertanke:
«For når det stilnar etter ståket, då kallar høgtida på oss med dei små klokkene som ringjer minna inn i hjartet. Det er som om sjølve den rastlause tida stoggar da, ei lita stund, av undring kan hende.»