Den evangelisk lutherske frikirke skal våren 2011 bestemme om kvinner skal få adgang til alle stillinger i Frikirken. I 1995 ble det vedtatt å åpne for at kvinner kunne være eldste, men de kan fortsatt ikke ha øverste lederfunksjon i en menighet eller på landsplan. I forbindelse med diskusjonen har Frikirken gitt ut boken «Kvinne og mann».

I denne boken fremheves det som gjerne kalles hodetenkningen, eller underordningstenkning. Man tar utgangspunkt i bibelordet om at mannen er kvinnens hode. Det dras paralleller mellom hjemmet og menigheten. Siden mannen alltid må være hode, dvs. leder i hjemmet, må han også alltid være leder i menigheten. Kvinnen kan derfor ikke være øverste leder i en menighet, for hun må alltid være underordnet en mann. Hun må heller aldri ha øverste læreansvar, det tilligger mannen. Skapelsesordningen (mannen ble skapt først) og treenigheten brukes for å vise at kvinnen alltid må være underordnet mannen, slik Kristus er underordnet Gud.

Misjonsforbundet og Ansgarskolen har gitt ut boken «Her er ikke mann eller kvinne», der det tas utgangspunkt i bibelordet om at her er ikke mann eller kvinne, jøde eller greker, slave eller fri, her er alle ett i Kristus Jesus. Dette fører som regel til at man ender opp med en teologi der kvinner og menn likestilles når det gjelder adgang til lederstillinger i menigheten. Boken fremhever at både de som tar utgangspunkt i underordningstanken, og de som tar utgangspunkt i at kvinner og menn er likestilt, vil hevde at de gjør en fortolkning i tråd med Bibelens budskap om forholdet mellom kvinner og menn. Utgangspunktet for fortolkningen, enten denne er bevisst eller ubevisst, vil allikevel som regel styre resultatet.

Likestillingen har av mange kristne blitt opplevd som et press mot det de forstår som bibelske verdier. Kvinnekampen på 1970-tallet fikk mange kristne bokstavelig talt til å se rødt. Flere forsvarsskrifter for kvinners fortsatte underordning ble skrevet på 1980— og ’90-tallet. I disse skriftene fremheves det at feminismen fører til mannshat, og at kvinnelige pastorer og ledere ville føre til splittelse. Motstanden mot kvinnelige pastorer/eldste ble sett på som selve kjennetegnet på om man var bibeltro eller ei, og kan forstås som en motreaksjon mot politisk korrekthet.

Lavkirkeligheten og frikirkeligheten har som regel representert en tro på lekfolket og en tilsvarende mistro mot presteskap og embetstenkning. På 1800-tallet var det mange som mente at prestene ikke kunne strekke til for å nå alle i Norge med evangeliet. Det såkalte «nødsprinsippet» ble brukt for å tillate også lekmenn å forkynne. Verdens nød ble sett på som så stor at mennene alene ikke kunne klare å nå alle med evangeliet. Det var begrunnelsen for at misjonærer som Hudson Taylor og Fredrik Franson sendte kvinner ut som misjonærer på like fot med menn.

For deler av norsk lavkirkelighet har troen på lekfolket imidlertid bare åpnet for mannens ubegrensede tjeneste, ikke kvinnens. Lekmannen fikk frihet til å overta oppgaver som bare presteskapet hadde hatt tidligere. Lekkvinnen skulle fortsatt underordne seg lekmannen, slik hun tidligere hadde underordnet seg presten.

På 1800-tallet kunne motstanderne av kvinnelige prester og ledere finne argumenter som er umulige å bruke i dag. Alt fra kvinnens svake stemme til hennes svake psyke ble brukt som argument mot henne, i tillegg til at kvinnens plass ble sagt å være i det private, mens mannens var i det offentlige.

I dag finnes det både mikrofoner og mange kvinner i det offentlige rom, noe som gjør det enda vanskeligere å forsvare hvorfor kvinner ikke kan være ledere i kirkesamfunn. Allikevel snakkes det om underordning på bakgrunn av skaperordningen, når denne like godt kan forstås som et argument for likestilling (kvinnen ble skapt som mannens hjelper – en som skulle være hans like).

I boken «Kvinne og mann» settes menns og kvinners egenskaper inn i et skjema som vektlegger mannens styrke og besluttsomhet, mens kvinners omsorgsevne og empati fremheves. Jeg mener at et slikt skjema ikke kan begrunnes verken ut fra Bibelen eller fra vitenskapen, og at de fleste kvinner og menn i dag vil ha seg frabedt å bli satt i slike båser.

Det har i deler av kristenheten vært sterk skepsis til feminismen og likestillingen. Jeg kan ikke se en tilsvarende skepsis til patriarkalske samfunn og hvilken skader disse har påført kvinner og barn. Det kan synes som om motstanderne av kvinnelige ledere i kirke og menighet mener at forkjemperne er preget av «tidsånden», mens de selv tolker Skriften «slik det står skrevet». Var den greske, dualistiske kultur eller den borgerlige kultur mer bibelsk enn dagens kultur?

Det er ikke alltid samsvar mellom prinsipper og praksis. Frikirken har hatt en kvinnelig rektor på sitt teologiske seminar på et tidspunkt da kvinner ikke hadde fått adgang til eldstetjeneste i kirkesamfunnet. Det er mange kvinner som fungerer som pastorer og lærere i frikirkelighet og lavkirkelighet uten å ha en tittel. Det finnes både kvinner og menn som har en restriktiv teologi, men som i praksis lar kvinner utøve en rolle som tilsier også læreansvar. På den annen side har kirkesamfunn som Misjonsforbundet, Frelsesarmeen og Metodistkirken hatt kvinnelige forkynnere siden 1880, mens det er fortsatt et stort flertall av menn som er pastorer og øverste ledere.

Som en kuriositet kan jo også bemerkes at Fædrelandsvennen oppfattes som en varm forsvarer av likestilling i prinsippet, men ikke har en eneste kvinnelig redaktør i praksis. Universitetene har en likestillingspolitikk, men fortsatt et stort flertall av mannlige professorer. I praksis har vel også de mest konservative kristne hjem sin del av kvinner som i praksis er familiens overhode, selv om teologien/teorien tilsier at mannen skal ha den rollen.