Obama-administrasjonen utpekte 18. august 2010 til dagen for amerikansk avslutning av krigen i Irak, «seiersdagen». Dette var i samsvar med Obamas løfte om å trekke soldatene ut av Irak for deretter å trappe opp krigen i Afghanistan. Til tross for at det fortsatt står over 50.000 soldater i landet, skulle nevnte kunngjøring markere et endelig sluttpunkt.

18. august 2010 var i sannhet ingen seiersdag, men vil for menneskeheten stå som avslutningen på en forbrytersk krig, en av nyere tids mest brutale angrep mot et annet land, – en krig som ble igangsatt av politikere som ønsket å tro på en etterretningsløgn som de selv hadde skapt. De lidelsene denne forbryterske krigen har påført irakerne er enorme. Ironien blir brutal når begrunnelsen for krigen var å hindre at Saddam Hussein skulle bruke masseødeleggelsesvåpen, som han altså ikke hadde, mens amerikanerne selv brukte et slikt våpen, nemlig utarmet uran, da de eliminerte en sunnimuslimsk gruppe i byen Fallujah.

De umiddelbare, synlige skadene var fryktelige og nå viser senskadene seg. Barnedødeligheten er i dag høyere enn den var i byene Hiroshima og Nagasaki i årene etter at amerikanerne slapp sine atombomber i 1945. Det samme gjelder hyppigheten av kreft og alvorlige misdannelser, som er 12 ganger høyere enn normalt, ifølge en britisk rapport.

Amerikanerne og deres medløpere okkuperte et relativt velorganisert samfunn under ledelse av en sterk og brutal diktator. Nå ligger Irak i ruiner, delt etter etniske, religiøse og politiske skillelinjer og utsatt for nesten daglige terrorhandlinger. Nå operer dessuten Al-Qaida i Irak. Det var ikke tilfelle før invasjonen. Krigen rammet også den irakiske kulturarven. Nasjonalbiblioteket i Bagdad og arkeologisk museum ble plyndret. Dermed forsvant store deler av vår sivilisasjons eldste dokumenterte historie. Ruinene av Babylon, med Nebukadnesars palass og restene av Ninmakhtemplet, ble tatt i bruk som militærbase og dermed påført ubotelige skader.

Det mest redselsfulle resultatet av krigen er likevel de lidelsene okkupasjonen påførte det irakiske folket. Bush-regimet og dets medløpere har avvist beskyldningene om krigsforbrytelser. Nå er det ikke lenger mulig etter at WikiLeaks la ut 381.832 dokumenter på sitt nettsted i form av amerikanske militære rapporter fra Irak i perioden 2004 – 2009. Amerikanerne har inntil nå hevdet at det ikke fins tall for hvor mange sivile som er drept, en ny løgn i en kjede av løgner. WikiLeaks dokumentasjon viser at 66.081 av totalt 109.000 drepte er sivile og siden dette er tall amerikanerne selv står bak, kan man regne med at de reelle tallene er langt høyere. Dette viser hvem som er ofrene i denne imperialistiske krigen.

WikiLeaks dokumenterer omfattende bruk av tortur; 130.000 tilfeller med groteske scener hvor fanger får fingrene skåret av eller beina gjennomboret. Denne omfattende bruken av tortur i Irak-krigen viser oss den vestlige sivilisasjons sanne ansikt. De såkalte vestlige verdier settes til side når de blir utfordret. Da USA og deres allierte måtte innrømme at deres begrunnelse for krigen var fabrikkert, konstruerte man en ny begrunnelse. Nå var årsaken at man skulle befri irakerne fra en despot som undertrykte folket ved bruk av tortur. I tillegg skulle det etableres et demokrati etter vestlig mønster.

Den utstrakte bruken av tortur som nå er dokumentert er kjent fra før, men Vesten har tidd om den. I den arabiske verden hvor man bruker tv-kanalen Al-Jazeera, visste man om dette, de mange og vilkårlige drapene av sivile, den uhyggelige hensynsløse krigføringen, de mange tusen bombeangrepene. Etter WikiLeaks-avsløringene kan vi i Vesten ikke lenger lukke øynene og late som vi ikke ser. Vi har satt til side de grunnleggende humanitære prinsippene som er nedfelt i Genève-konvensjonene.

Mange vil sikkert hevde at det er irakere som står for torturen, og at amerikanerne og deres allierte dermed ikke er skyldige i krigsforbrytelser. Påstanden holder ikke. For det første fins masse dokumentasjon som viser at amerikanere torturer fanger. For det andre er bruk av tortur krigsforbrytelse ifølge Genève-konvensjonene, uavhengig av om den utføres av okkupasjonsmaktens egne soldater, deres leiesoldater eller irakere som samarbeider med okkupasjonsstyrkene.

Al-Jazeera har gang etter gang avslørt at den offisielle amerikanske strategien representert ved tidligere forsvarsminister Donald Rumsfeld, var at de amerikanske soldatene ikke hadde plikt til fysisk å stoppe tortur de var vitne til utført av irakere, bare rapportere. Det blir dokumentert at fanger tortureres til døde av irakere som jobbet for USA.

Etter at krigen nå er erklært avsluttet, må det komme et rettsoppgjør. Man må tro at de som bærer det største ansvaret for krigsforbrytelsene, vil bli stilt rettslig ansvarlig. Hvis ikke, hvilke signaler sendes i så fall til resten av verden?

Utenriksminister Støres kommentar etter WikiLeaks-avsløringene var både interessante og gledelige. Han slo nemlig bombastisk fast at de skyldige må straffes og at det ikke må komme på tale å stanse etterforskningen og straffeforfølgningen oppover i systemet: Underforstått: George W. Bush og Tony Blair må stilles til ansvar. Det skal bli uhyre interessant å se i hvilken grad UD følger opp en slik uttalelse. Blir den formidlet til den amerikanske og britiske ambassade i Oslo?

Det er blitt kjent at noen vestlige land i regi av FN har tatt initiativet til å opprette en kommisjon som skal granske brudd på menneskerettighetene i Burma, et initiativ Norge helhjertet bør slutte seg til. Det kan tenkes at noen land i den ikke— vestlige verden tar et tilsvarende initiativ og oppretter en kommisjon som skal ta for seg bruddene på menneskerettighetene og krigsforbrytelsene begått i Irak-krigen.

Hva blir i så fall Norges offisielle holdning til et slikt initiativ?