Det hele har vært en skuffelse, konkluderer hun. I det sier vi oss enig. Til tross for at våre regionale medlemmer, Hanh Tuyet Vo og Ruth Åse Tesdal, mener noe annet, må vi si at det selsomme og det forvirrende dessverre kom til å bli det dominerende ved et tiltak vi i utgangspunktet hilste velkommen.Verdikommisjonen var Kjell Magne Bondeviks hjertebarn og skulle som sådan bli en av merkesakene for sentrumsregjeringen som tiltrådte i 1997. Ideen var ikke dum, for etter den lange Brundtland-perioden i norsk politikk var det politiske liv utarmet på idédebatter. Brundtland selv hadde saktens bidratt på likestillingsfronten med sine kvinnedominerte regjeringer, men det lå tilbake på 80-tallet. Hennes 90-tallsepoke bar umiskjennelig preg av teknokratstyre med modernisering og fordeling som ledetråder.Når hun så mislyktes med fordelingspolitikken, ble det bare moderniseringen igjen, og det ble for skrinn kost både for stat og parti. Det var ikke bare Kjell Magne Bondevik som så det problemet; også Brundtlands etterfølger, Thorbjørn Jagland, forsto at Arbeiderpartiet trengte en ideologisk overhaling for å kunne fremstå som et troverdig og tillitvekkende alternativ for et nytt århundre.Men om det gikk galt med Bondeviks verdikommisjon, gikk det enda verre med Jaglands ideologiprosjekt, det norske hus. Ennå er det ingen som kan svare på om prosjektet hadde substans i det hele tatt eller om det bare var en forførerisk manøver fra Terje Rød-Larsens side. Mye tyder på at det var det siste, og at forførelsens første offer var Jagland selv. Med Verdikommisjonen var det annerledes. Den var det en logikk bak, og et tydelig ønske for. Den skulle bidra til å forme en verdidebatt som igjen skulle danne grunnlag for en verdiorientert politikk.Det var akkurat på disse punktene det sviktet. Kommisjonen ble ikke noe idépolitisk verksted, den ble i stedet et speil av samfunnets mangslungne verdigrunnlag og ofte også et markskrikersk kaosteater for samfunnets mange stemmer. Når kommisjonen i tillegg i Jan Erik Langangen fikk en leder som manglet autoritet og tyngde, ble det lite igjen å redde. Selv ikke hasardiøse stunt fra kommisjonens utspillsgruppe, professorene Reidar Almås og Stein Ringen, kunne redde det som allerede var fortapt. Det er greit nok at Bondevik beklager Orheims beslutning. Alle synes best om sine egne barn. Men det bør eksperimentet med Verdikommisjonen ha lært oss, at det ikke nytter å lage et forum som skal finne fram til et verdienes felles multiplum. Det arbeidet må de politiske partiene, livssynsorganisasjonene og alle andre organisasjoner som er opprettet for å fremme verdier, ta selv. Verdikommisjonen dør, men Arbeiderpartiet, KrF og de andre partiene — selv Venstre - består. Det borger for at verdidebatten ikke dør.