Ryddegutt eller tomtønne?

I intervjuet, som gir Tønne tittelen «resolutt ryddegutt», hevder han at hans manglende bakgrunn fra helsevesenet er en vesentlig årsak til at han har lyktes med ting andre ikke har klart. Det er et poeng vi ikke skal kimse av. For i helsevesenet har båndene mellom departementsledelse og profesjoner tradisjonelt vært sterkere enn sunt er.Det samme kan sies om det mektige Helsedirektoratet der leger i embetsmennsroller la føringer som ingen helse— og sosialminister av den gamle typen hadde nubbesjanse til å gjøre opp med. Det er ikke mye til overdrivelse å si at tidligere tiders helse- og sosialministere mest var gallionsfigurer på en skute de ikke styrte, og som det heller ikke ble forventet at de skulle styre. Sykehusstellet og helsevesenet for øvrig er kanskje det beste eksempel på et selvstyrt ekspertvelde dekket med et tynt lag av demokratisk ferniss, hva enten det har vært stat eller fylkeskommune som har stått for det politiske bidraget.Derfor vil vi ikke være for optimistiske ennå. Statsråd Tønne har nok tatt grep, men han har ikke utfordret de tunge profesjonene på alvor, først og fremst legestanden og dernest sykepleierne. Den reformen han har påbegynt; statlig overtakelse av sykehusene, har tvert om bred støtte blant leger og sykepleiere. Begge grupper håper på større ressurser. Sykepleierne håper for sin del på at skiftet fra fylkeskommune til stat også skal gi dem et lønnshopp.Oppgjøret med det fylkeskommunale eierskapet er dermed den eneste virkelige seier Tønne har vunnet. Den ble vunnet på Arbeiderpartiets landsmøte i november, og den ble vunnet over et system som Gudmund Hernes forgjeves hadde forsøkt å reformere med sine helseregioner. Tønnes bedrift var dermed ikke all verdens til karsstykke. For det var etter hvert blitt åpenbart at helseregionene ikke var annet enn luftig byråkrati og fagre ord over sterke interesser som fortsatt satt igjen i det enkelte fylke. Den bisarre prosessen rundt lungekirurgiens plassering på Agder før jul, skulle til fulle illustrere hvilket underlig styringssystem vi nå er utstyrt med. Slik sett var det nærmest duket for statlig overtakelse da Tønne tiltrådte. Det interessante blir derfor neste trekk. Hvordan vil Tønne at et statlig styrt, reorganisert sykehusvesen skal te seg? Han har gitt noen glimt av fremtiden, blant annet ved å tilkjennegi at lokale styrer skal ha stor grad av styring med utviklingen. Vi håper for vår del at disse styrene blir så sterke at de virkelig makter den oppgaven de blir satt til, og at den statlige kapasiteten til å effektivisere og fordele oppgaver på en fornuftig måte ikke overvurderes.For svikter det på disse områdene, vil vi snart oppleve at nissen er blitt med på lasset. Vi skjønner at helseminister Tønne har de beste hensikter. Han står også langt nok fra profesjonsinteressene til å kunne lykkes. Men sikre er vi ikke. For det er først når han møter den store motstanden, den som kommer fra profesjonene, krigerne i hvitt, leger og sykepleiere som oppdager at heller ikke Tønne vil gi dem himmelrike på jord, at det virkelige slaget vil stå.