Forsvarssjefens årlige foredrag i Oslo Militære Samfund har skapt debatt. Av enkelte er budskapet tolket atskillig lenger enn det som fremgår av foredraget, tydeligvis inspirert av mer eller mindre presis medieomtale. Dette gjelder spesielt spørsmålet om bidrag til NATOs operasjon i Afghanistan. Jeg presiserte eksplisitt at jeg ikke siktet til pågående prosesser i NATO om eventuelle ytterligere bidrag til ISAF-operasjonen, men til betydningen av en norsk forsvarsstruktur som er tilpasset og tilgjengelig for NATOs operasjoner — ute og hjemme. Det er med andre ord en feilslutning å tro at vi trenger et annet slags forsvar hjemme enn ute. Forsvaret av Norge er i høy grad også en internasjonal NATO-operasjon.Mitt hovedpoeng var imidlertid enkelt: Forsvarets fremtid krever en politisk avgjørelse. Det politiske valget står mellom to alternativer: enten å fullføre omstillingen og deretter la budsjettnivået følge Forsvarets eksternt drevne kostnadsvekst, eller alternativt en gradvis redusert forsvarsevne. Det siste alternativet vil gi redusert evne både til operativ aktivitet og tilstedeværelse i nord, og til deltakelse i internasjonale operasjoner. Ut fra dagens oppgaver og ambisjonsnivå, er åpenbart det første scenariet å foretrekke.Jeg innledet foredraget med å si at Forsvaret i dag er av langt bedre kvalitet, og langt mer sikkerhetspolitisk relevant enn for få år tilbake. Dette som en konsekvens av den politisk besluttede omstilling, som har gitt oss avdelinger og enheter som er i stand til å reagere raskt på kort varsel. Øvelse Mobil innsats som ble gjennomført i Nord-Norge nylig viser dette meget tydelig. Scenariet for øvelsen er ett eksempel på en krisesituasjon som kan oppstå her hjemme. Slike scenarier krever høyere innslag av stående avdelinger med høy beredskap. Våre interesser i nord kan ikke ivaretas gjennom opprettholdelse av rene utdanningsavdelinger, garnisoner og baser alene, men krever tilstedeværelse av relevante operative kapasiteter som kan forebygge eller håndtere krisesituasjoner.De nasjonale oppgavene, herunder oppdrag i nordområdene, tillegges betydelig vekt i Forsvarsstudie 07. Som det fremgår av foredraget er utgangspunktet for forsvarsplanleggingen at forsvarsstrukturen må gi best mulig operativ verdi - både hjemme og ute. De nasjonale oppgavene - særlig evne til krisehåndtering alene og sammen med allierte i norske interesseområder - står sentralt i dette arbeidet. Påstander om at vi kun fokuserer på internasjonale operasjoner i utlandet er derfor uten ethvert grunnlag.Målet med den pågående forsvarsstudie er å bevare og videreutvikle mest mulig forsvarsevne - det vil si Forsvarets fly, fartøyer, hær- og heimevernsavdelinger. Det er ikke mulig å underslå at dette kommer til å kreve effektivisering og konsentrasjon blant annet av basestrukturen - noe jeg da også kommuniserte tydelig i tilsvarende foredrag i fjor. Som jeg også sa i årets foredrag er det likevel en forutsetning at alle forsvarsgrener fortsatt skal være til stede i begge landsdeler. På enkelte områder ser vi også for oss at det er mulig å flytte elementer fra sør til nord, men endelige konklusjoner er altså ikke trukket. Imidlertid er det et faktum at Forsvaret allerede har lagt ned et stort antall baser og garnisoner i Sør-Norge, slik at ytterligere rasjonalisering vil måtte få noen konsekvenser også i Nord-Norge. Det er videre et faktum at Forsvaret i dag har 10-15 flere leire og stasjoner enn vi trenger i forhold til det antall fly, fartøyer og avdelinger vi opererer. Disse leirene kan vi derfor legge ned uten at det får noen negativ effekt for vår evne til å løse våre oppgaver - tvert imot. Når det i tillegg er slik at våre kostnader stadig øker mens budsjettene holdes konstant, har vi et permanent behov for å frigjøre ressurser dersom selv dagens begrensede forsvarsstruktur skal la seg opprettholde. Vi kan formodentlig være enige om at den reelle forsvarsevne sitter i de operative enheter og avdelinger, og ikke i kaserner og garasjer - ganske særlig hvis de samme kasernene og garasjene er tomme. I denne situasjonen kan vi altså velge mellom to handlemåter. Handlemåte A er å legge ned overflødige baser og frigjøre ressurser til å opprettholde den reelle forsvarsevnen. Handlemåte B er å skjerme allerede halvtomme leire og i stedet kvitte oss med enda flere kampenheter og svekke Forsvaret ytterligere - og dermed samtidig gjøre enda flere leire overflødige. En slik skjerming forsterker altså den allerede eksisterende ubalansen, og fører dermed til at vi i løpet av kort tid må fremme enda mer drastiske og radikale forslag enn dem man i utgangspunktet sa nei til. Også fra et distriktspolitisk synspunkt er dette med andre ord bare å sage over den grenen man sitter på. Forsvarsstudien vil foreslå at et antall baser legges ned, for å hindre at et enda større antall baser legger ned seg selv i neste omgang, fordi virksomheten der blir borte. Vi tror de fleste er enige i at det er fornuftig.