Venstre-leder Lars Sponheim har snakket igjen. KrF prøver å si minst mulig, men mumler at man ikke vil i regjering med Frp. Drømmen om «Midtens rike» er deilig for de to små partier. Hvorfor våkne opp for tidlig?Det er en interessant øvelse å tenke både taktikk og strategi for norsk politikk mot 2009. Taktikken er jo avledet av strategien, som er den mest interessante. Det er taktikk når Sponheim snakker slik som nå, og også når Høybråten avviser Frp. Men er det noen strategi som bestemmer taktikken? Det bør det være — i alle fall i felttog. Og politikk er jo også kamp.La oss tenke ut noen scenarier og hva de betyr for hverandre:AP og det såkalte sentrum: Vi vet at det knaker kraftig i sammenføyningene med SV i båten, og at Jens og Jonas meget vel kan tenke seg en regjering med KrF, V og Sp. Selv uten V - som snart ikke vil regjere med noen - er disse fire partiene i stand til å få et flertall ved neste valg. Da ville problemet SV forsvinne, og Ap ville kunne finne sin plass nær sentrum. Sp er allerede i denne folden, og KrF ville kunne passe inn på alle velferdssaker, utenriks- og en rekke andre forhold. Ap har gått en tøff skole i kompromissets kunst med SV ved barmen, og vil lett kunne lage en ordning med KrF. En slik regjering behøver heller ikke være en flertallsregjering med mindre H og Frp går sammen alene, og selv da er det sannsynlig at sentrum-Ap kan vinne. Bonusen ved denne tanken for Ap er stor: da blir Frp-H tvunget sammen dersom det skal finnes et regjeringsalternativ. En slik koalisjon er en drømmeløsning for Ap, for dette kan lett angripes som ytterste høyre, satt opp mot sentrum-Ap. Et sentrum-Ap alternativ vil være attraktivt for svært mange velgere, fordi dette er sentrum og ikke noe langt ute til venstre eller høyre. Fordelen ved å plassere seg i sentrum er så klar at alle partier vil dit. Med Sp og KrF får Ap denne sentrumsplasseringen og kan samtidig kvitte seg med SV. En sentrum-Ap regjering vil kunne sitte lenge, og både H og Frp vil lett miste velgere i en slik situasjon. I norsk sammenheng vil man anse en H-Frp regjering som et så vågalt ytterste høyre eksperiment at det neppe har særlig mulighet. Midtens rike er derimot trygt. Gitt norsk forsiktighet, tror jeg den psykologiske fordelen ved å være i sentrum er enorm.Vanskelighetene med dette alternativet er å få det til før 2009. Tiden går. SV må i så fall ut av regjeringen i så god tid at Ap og Sp naturlig kan inngå en avtale med KrF. Dersom KrF faktisk går inn i en slik regjering før valget, er oddsen meget god for et solid valg. Og Sponheim har jo faktisk nettopp lovet støtte til en slik regjering ved å si at han heller vil ha Ap enn H-Frp som regjering. Man får da V som støtteparti dersom det velger å stå utenfor regjering. Men dette scenariet krever strategisk tenkning og taktisk mot. Alt dette må skje før valget 2009, ellers må regjeringen satse på gjenvalg med et mye verre resultat enn det som er mulig med sentrum-Ap. Likevel kan et stort tap for SV bli en velsignelse for Ap - det blir da mulig å se etter andre partnere. Men Ap kan tape stort i forhold til det velgerantall som vil stemme på et sentrum-Ap alternativ.Fire ikke-sosialistiske partier som alternativ:I Bergen og Oslo, hvorfor ikke nasjonalt? I alle fall går det bra med et H-Frp-KrF samarbeid disse stedene. Og alle kjenner politikkens jernlov om at det er svært lite man kan bestemme i posisjon: Kantene slipes, kompromissene gjøres, man tilpasser seg alskens begrensninger og krav. For å si det brutalt: Kan Ap gå i regjering med SV, så kan H og KrF gå i regjering med Frp. Dessuten har Frp mistet oppslutning, så det kan bli mye mindre før 2009, og det er jo utmerket for de andre i en koalisjon. Med Erna Solberg som statsminister og et nedjekket Frp som må avskrive en del populisme, kan det bli et seriøst preg over det hele. Men når må dette være et alternativ? Svaret er, ikke overraskende: før valget. Det betyr at loddet må kastes av KrF for at prosjektet skal kunne bli mulig. Uten dette, vil velgerne være ute av stand til å gi sin stemme til et regjeringsalternativ. Igjen er nøkkelen hos KrF, som er en mulig partner i en H-Frp regjering. Frp gjorde det enormt godt i lokalvalget langs vestlandskysten og har overtatt mye av den såkalte «kristenarven» der for å gjøre den til sin nasjonal-populistiske arv. Dette slår godt an hos mange. Selv om de fleste fylkeslederne i KrF advarer mot Frp-samarbeid, er det en mulighet.Det urealistiske sentrumsalternativet: Dere husker det fra 1997-2000? Sp med sine maktambisjoner har for lengst avskrevet det og valgt side. V og KrF drømmer fremdeles om det, men man må bare slå fast, først som sist, at det ikke kommer til å skje igjen. Det er derfor disse partiene som må velge hvor de vil være med, men det essensielle er altså å ikke måtte velge først. La dem da sitte på gjerdet midt i sentrum, og vi spør om hva som skjer dersom H velger Frp som partner i en politisk prosess fram mot 2009? Et Høyre-Frp scenario: Det vil føre til at H presses ut mot høyre fra sentrum, og vil gjøre det enkelt for både V og KrF å tilby sin støtte til en Ap-regjering, og eventuelt å gå inn i den. Et slikt trekk fra Høyres side er derfor et politisk selvmord. Det kan ikke gjøres før valget, kun som en «nødløsning» i en gitt parlamentarisk situasjon hvor begge partier har meget stor fremgang og det ikke foreligger alternativer.Hvordan kan vi konkludere? Både H og Ap vil vinne velgere på å stille i utsikt et alternativ «rundt omkring» sentrum, dette forjettede sted. Det gir de tre små sentrumspartiene slik attraksjonskraft. Et H alene med Frp lever meget farlig. Ap vet at det har et potensial som svekkes av SV som koalisjonspartner. KrF har all interesse av å vente og se hva som byr seg, og kan takke Sponheim for at han har tonet flagg og tvunget H til å velge side. Jeg kan ikke se at H kan velge Frp uten å ta en meget høy risiko, både for å domineres av dette partiet og enda mer, for å støtes ut til høyre i norsk politikk. Ap derimot, kan agere og bør gjøre det ved å forlate SV i en eller annen manøver før valget, og satse på at KrF kommer med, støttet av V. For også KrF må velge side - men det viktige nå er å velge senest mulig, når kortene er kastet.