Det har vært mange runder før. Og hver gang har mye stått på spill. Ved flere anledninger har også partene vært svært nær å komme fram til en løsning begge kunne leve med. Men på Camp David i 2000 ville ikke Yasir Arafat gi sitt endelige ja til den planen Bill Clinton la fram. Og da partene nærmet seg en avtale i 2008, var den israelske statsministeren Ehud Olmert så svekket av korrupsjonsanklager at fredsforhandlingene ebbet ut i takt hans politiske tillit.
Nå står Israel og Palestina igjen foran et sluttspill. Men dette kan bli enda mer dramatisk enn de foregående. For nå sier fremtredende aktører på begge sider av konflikten at dette kan være den siste reelle sjansen til å komme fram til en tostatsløsning.
Grunnen er først og fremst Israels bygging av stadig nye boliger på Vestbredden. Paradoksalt nok har denne byggingen skutt fart i forbindelse med tidligere forhandlingsrunder. Når motstanden har bygget seg opp mot mulige kompromisser med palestinerne, har skiftende israelske regjeringer kjøpt seg politisk fred mot høyre ved å utstede nye byggetillatelser. Der og da har taktikken virket for de som har ønsket seg fred. Men seirene har vært kortsiktige. Det langsiktige resultatet blir stadig klarere. Summen av alle boligprosjektene er nå ferd med å lukke døren for en tostatsløsning.
Det er langt fra bare fredsaktivister på den israelske venstresiden som understreker dramatikken i denne situasjonen. Den tidligere lederen for sikkerhetstjenesten Shin Bet, Yuval Diskin, advarte for få dager siden mot følgene av å mislykkes i disse forhandlingene. «Vi trenger en avtale nå, før vi når et punkt hvor det ikke er noen vei tilbake, og der det en tostatsløsning vil være umulig», sa Diskin i et foredrag.
For å understreke alvoret la han til at «Konsekvensene av et sammenbrudd i forhandlingene vil være langt mer alvorlige for Israels fremtid enn det iranske atomprogrammet».
Dette er sterke ord fra en tidligere leder av det innenrikspolitiske motstykket til Mossad. Men de reflekterer den skarpe debatten som pågår i Israel om en avtale med palestinerne. Fredsforkjemperne – anført av justisminister Tzipi Livni — argumenterer med at det bare finnes ett alternativ til en tostatsløsning; en énstatsløsning. Og den vil om få år ha palestinsk flertall. Skal Israel unngå å bli en ny apartheid-stat, må det derfor opprettes en egen palestinsk stat. Og den må baseres på grensene fra 1967. Men i den israelske regjeringen sitter også sterke motstandere av en tostatsløsning. Og i tråd med tidligere tradisjoner: Mens Tzipi Livni har ansvaret for fredsforhandlingene med palestinerne, styrer partiet «Jødisk Hjem» departementet som gir tillatelser til nye boliger på Vestbredden. «Jødisk Hjem» representerer nettopp bosetterne og vil ikke gi opp landområder i bytte mot fred. Og i det største regjeringspartiet, Likud, har høyrefløyen tatt over stadig mer av makten. Statsminister Benjamin Netanyahu møter motbør internt hver gang det presses av USA og det internasjonale samfunnet til å si at han i prinsippet er for en tostatsløsning.
I Israel er det dessuten svært mange som tviler på om statsministeren egentlig mener det han sier. Netanyahu har nemlig bygget sin politiske karriere på motstand mot alle typer fredsavtaler Israel har inngått. Han var imot Camp David-avtalen med Egypt i 1978, via Oslo-avtalen i 1993 til fredsavtalen med Jordan i 1994. Også partifellen Ariel Sharons tilbaketrekning fra Gaza i 2005 motarbeidet Netanyahu.
Men nå må han snart ta et avgjørende valg. Forhandlingene som USAs utenriksminister John Kerry mot mange odds klarte å dra i gang i sommer, har i realiteten stanset opp. Ingen av partene vil bevege seg, fordi begge venter på at amerikanerne skal ta et sterkere grep. Og ifølge israelske aviser kommer USA til å gjøre nettopp det om få uker.
Da vil president Obama og utenriksminister Kerry legge fram et rammeverk for en endelig fredsavtale. Det vil inneholde alle de vanskelige spørsmålene som hvor grensene skal gå mellom Israel og Palestina, hvilke israelske bosettinger som må evakueres, hvor mange palestinske flyktninger som eventuelt får returnere og det kanskje aller viktigste og vanskeligste: Jerusalems fremtid. Hvis partene godtar dette rammeverket som grunnlag for de videre forhandlingene, mener amerikanerne at prosessen vil lede fram til en avtale. Sier de nei, vil USA trolig trekke seg ut.
Hvor regionen da ender, er det ingen som vet.