La oss ta pressefriheten først : En junidag i 1976 satte Don Bolles, reporter i Arizona Republic, seg i bilen i sentrum av Phoenix. Han hadde avtale med en kilde som lovet informasjon om lokal mafiavirksomhet, men som ikke møtte opp. Da Bolles vred om tenningen, eksploderte bilen i en ildkule.
Don Bolles døde, og det ville avsløringen også gjort, om det ikke var for at 38 av de beste gravejournalistene i USA dro til Phoenix for å fullføre jobben. Noen fikk lønn av redaksjonene de kom fra, andre tok oppdraget på egen regning. Dette spontane kollektivet laget en artikkelserie som avslørte hvor omfattende korrupsjonen var, og er blitt stående i amerikansk pressehistorie som The Arizona Project.
Onsdag reagerte avistegnere over hele verden med samme refleks. Mange av dem har som Charb, Cabu, Wolinski og Tignous karikert religiøs ekstremisme, og fått merke hvor lett truslene og volden sitter i kretser som tror de er guds sverd. Nå ville de fortsette de franske kollegenes prosjekt.
Også barnemorderne ropte at Allah er stor, samtidig som de myrdet hans minste.
Vi var mange som onsdag smykket våre sosiale medier med budskapet om at vi er Charlie Hebdo. Det er vi jo ikke. Ikke før vi våger å stå opp mot konkrete trusler. For egen del vil jeg uansett velge en annen form enn det bevisst provoserende franske magasinet. Jeg har vært med på å trykke Muhammed-karikaturene, og jeg har vært med på å la være. Pressefrihet er ikke en oppfordring til å gå så langt som mulig, men en mulighet til å kunne gå så langt som det er nødvendig. Presseetikken har både et krav om ikke å gi etter for press og et påbud om å legge vekt på omtanke og saklighet.
Mange tror de er Charlie Hebdo hvis de slynger verbale voldsomheter både mot profeten Muhammed og alle som tror på ham. De har åpenbart ikke fått med seg den berømte forsiden fra 2012, hvor Charlie tungekysser en mannlig muslim, til en tekst om at kjærlighet er sterkere enn hat.De islamofobe vil lete forgjeves etter meningsfeller blant de døde journalistene. Derfor er det korttenkt og destruktivt å stenge de troende ute fra sinnets og fortvilelsens fellesskap når noen har drept i guds navn. De fleste ofrene for islamistisk ekstremisme er muslimer.
Like før jul dro tv 2s reporter Kadafi Zaman til Peshawar i Pakistan for å dekke massakren på 130 skolebarn. Også barnemorderne ropte at Allah er stor, samtidig som de myrdet hans minste. Zaman skriver i sin blogg at de som drives av et ekstremt hat har ingen tro. Han bedriver hatkritikk og religionsforsvar, og det er en anstendig gjerning.
De islamofobe vil lete forgjeves etter meningsfeller blant de døde journalistene.
Da drapsmennene stormet inn i redaksjonslokalene onsdag formiddag, lå tolkningene for lengst klar i hodene til eksperter og kommentatorer. Dette er det vi har ventet på, dette er al-Qaida eller IS. Dette er beviset på at muslimer ikke kan integreres, dette er islams grunnleggende problem med å tilpasse seg frie samfunn, som Hege Storhaug formulerte det i Aftenposten torsdag, i en artikkel skrevet før angrepet.
Men det går også an å forstå angrepet som en fullstendig troløs handling, mer i slekt med skolemassakren på Columbine enn med islams fem søyler. De to ungdommene som drepte 12 elever og en lærer, blir ikke tatt til inntekt for noe annet enn et hat som fant et perverst løp.
Kampen mot dette voldelige hatet utkjempes på flere arenaer. Den viktigste er byenes gater og åpne plasser. Massene som fylte Place de la Republique i Paris, Place des Terreaux i Lyon og gatene i mange andre europeiske byer, besto av ateister og katolikker, agnostikere og muslimer. Verdensbildene deres er ulike, budskapet var det samme: Vi nekter å bøye oss for geværene.
De islamofobe vil lete forgjeves etter meningsfeller blant de døde journalistene.
Frank Rossavik skriver i Bergens Tidende at folk som villig skjærer hodet av hjelpearbeidere (…) interesserer seg neppe for snusfornuftige demonstrasjonstog. Det er helt sikkert sant, men mange som ellers kan bli sittende fast i fordommer og ubegrunnet frykt for naboen, gjør det. Rosetog og massemøter styrker ideene om vårt eget samfunn. Ytringsfriheten utøves som en individuell rett, men når den trues, er det flokkens styrke som best sikrer den.
Det samme gjelder andre friheter og rettigheter. Den amerikanske borgerrettsbevegelsen tok til gatene og fylte The Mall i Washington, arbeiderbevegelsen marsjerte seg til seier, ropet fra titusener øst-tyskere om Wir sind das Volk gjorde inntrykk. Skal gamle friheter vernes og nye vinnes, er massemønstringer mye mer enn tilfeldige ansamlinger av snusfornuft. Bare spør tunisierne.
Pegida-bevegelsen i Tyskland forsøker å bruke gatene til å hindre Aftenlandets kulturelle undergang. Der blir de møtt av enda større folkemengder som insisterer på en mer inkluderende form for tyskhet. Gatens parlament er splittet, men er like fullt en sentral demokratisk arena.
Gatene kan også brukes mer aktivt enn til å løfte roser og penner mot himmelen. I 2008 spiste 1200 stavangerfolk, flest ikke-muslimer, iftarmåltid i Pedersgata, forbindelseslinjen mellom sentrum og østre bydel. Året etter samlet Internasjonalt Hus 2500 til gjestebud da natten falt på og Ramadan-festivalen på Nytorget kunne begynne. 10 000 deltok på ulike gatearrangement som viste andre sider av islam enn niqab og forbud mot å tegne profeten. Amsterdam har en liknende festival, og har hatt den siden 2005, mens Stavanger i uutgrunnelig kommunal visdom rev teppet bort under sin.
Så la oss ta til gatene oftere. Vi trenger ikke alle være Charlie Hebdo, det holder om vi er nabo, og klarer å se forskjell på tro og hat.