It’s the politics, stupid!
Georgios Papandreou var til nytte for meg i går da jeg holdt et foredrag om ledelse og kunne bruke ham som eksempel på manglende statsmannskunst. I stedet for å ta ansvar for en internasjonal avtale inngått i Brussel, spilte han svarteper og veltet ansvaret over på folket. Men etter en omgang til med Frau Doktor Merkel var folkeavstemningen avlyst og mannen på vei ut av politikken. Det er meget velfortjent.
Euroens problem er at alle er berørt umiddelbart. Alle agerer rasjonelt ut fra forventninger, dvs. ut fra tillit til verdien bak pengelappen. Dette betinger en garantist som stepper inn med beroligelse. Mistillit gir flukt fra euroen, som igjen gir svekkelse av verdien, en spiral til bunns. Tillit avler motsatt atferd, som styrker verdien. Dette er elementært, og euroen hadde god tillit i mange år. I disse årene snyltet dårlig fungerende stater på tilliten, som Italia, Spania, Hellas og Portugal – stater som ikke burde vært innlemmet i euroen fordi de ikke hadde et statsapparat som fungerte slik det må.
Det ble lånt til drift av stat og samfunn, det ble flere offentlig ansatte, det var intet politisk ansvar fordi politikere kommer og går, og gjenvalget ble sikret gjennom nye lånefinansierte løfter. Så langt ser vi fellestrekk med mange land, men forskjellen dukker opp når vi ser på hvordan staten fungerer i de nevnte land. Det er verdens enkleste sak å vedta internasjonale avtaler. «The devil is in the detail»: iverksettelsen. «Vi har alle slags lovbøker» sa en juskollega i Ungarn etter 1990, «vi viser dem fram til EU».
I Hellas har insidere i EU snakket om «de sorte hull» i minst tjue år, og da snakket de ikke om astronomi. Faktum er at alle internasjonale institusjoner, EU inkludert, har minimal mulighet til å gripe inn i staters indre anliggender, det være seg mot korrupsjon, nepotisme, manglende implementering av vedtak, etc. Riktignok kan Kommisjonen påtale og bøtelegge regjeringer som ikke iverksetter direktiver, og EU-domstolen kan avgjøre i slike saker. Men det sørgelige faktum er at det skal mye til at dette skjer overfor «kolleger», dvs. medlemslandene som møtes som selvstendige stater i ministerrådet i EU flere ganger i måneden. Det er ikke lett å bruke makt overfor ens nærmeste samarbeidspartnere. Derfor er Kommisjonens makt størst før et land blir medlem i EU.
Dette gjelder også eurosamarbeidet. Her er stater som ikke burde blitt med, allikevel tatt inn. Dette straffer seg nå. Men også Tyskland og Frankrike har brutt den såkalte stabiliseringspakten med større underbudsjettering enn tillatt, uten at det fikk følger. Da kan også andre land bryte reglene, som å ta opp mye mer lån enn 60 % av BNP.
Og det er jo nettopp det som har skjedd. Den verdi euroen har hatt, er basert på den tillit Tyskland og andre solide land har brakt til valutaen. «Gratispassasjerene», som Hellas og Italia, har belånt sine stater fordi det var lett å få gunstige lån. Nå kommer regningen. Men verten er ikke i stand til å endre sin stat over natten – stater der man ikke betaler skatt med mindre man blir nødt til det; der statlige stillinger går til familie og venner og ofte er innholdsløse, og der korrupsjon er vanlig. Poenget er rett og slett at slike stater ikke fungerer nå når de trenger det aller mest. Det går ikke å iverksette drastiske tiltak som er helt nødvendige. Hvis staten ikke klarer å få inn skatt som den bør, vil den i alle fall ikke klare det når befolkningen er rasende. Hvis reell konkurranse om jobber ikke er det vanlige, vil det i alle fall ikke bli det når alle er på desperat jobbjakt. Hvis nettverkene er det som betyr noe, vil de betyr enda mer i krisen. Kort sagt, de ikke-fungerende stater i EU vil ikke kunne reformeres raskt uansett, og spesielt ikke i opprørets time.
Italia skal nå settes under administrasjon av Pengefondet for å tvinge gjennom iverksettelse av kutt og oppsigelser. La oss håpe inspektørene ikke lar seg lure. Som vi vet, er statistiske løgner et velkjent fenomen i Hellas, som det var i kommunismens Øst-Europa. Jeg husker DDRs ambassadør i Oslo som viste meg hvor mange egg hver høne la etter kommunismens innføring. Det var en økning på ett egg per år, fra 1945 og fremover.