I møter med journalister etter samtalene har utenriksministeren vært svært nøktern i sine vurderinger av utsiktene til fred.
Slike vurderinger er ingen nyhet i Midtøsten. Det dramatiske er at partene står så langt fra hverandre bare et drøyt halvår før USA har som mål å etablere en palestinsk stat. Ifølge president Barack Obamas tale til FN i fjor er målet enighet om et selvstendig Palestina innen august i år. Tiden fram dit går svært raskt.
Helt siden Obamas tale har det blitt stadig klarere hvem som utgjør hovedhindringen mot fred i regionen. Selv om Israels statsminister Benjamin Netanyahu har sagt at han ønsker en tostatsløsning, gjør hans regjering alt den kan for å forhindre at dette blir en realitet.
Dette er en av de mest høyreorienterte og minst kompromissvillige regjeringer i Israels historie. Koalisjonens nest største parti ledes av en person med ekstreme politiske holdninger. Utenriksminister Avigdor Liebermann benytter enhver anledning til å hevde at palestinerne ikke er modne for en egen stat. Realiteten er at det er den politikken Liebermann selv står for som hindrer dem i noen gang å få sjansen.
Det palestinske lederskapet på Vestbredden har gått svært langt i å møte betingelsene som er nedfelt i Veikartet for fred fra 2002. PLO-myndighetene har bekjempet terrortrusselen mot Israel, myndighetsapparatet er i ferd med å reformeres og politiske institusjoner bygges opp. I tillegg ledes den palestinske selvstyremyndigheten av den moderate Mahmoud Abbas, som har tatt klart avstand fra all voldsbruk. Det er vanskelig å se for seg en bedre forhandlingsmotpart for Israel.
Dessverre synes USA å ha gitt den israelske regjeringen vetorett mot reelle fredsforhandlinger. Det er en linje som ikke har ført fram og som heller ikke vil gjøre det fremover. Skal det være håp om en palestinsk stat innen den tidsfristen USA selv har satt, må supermakten ta av seg silkehanskene i forhold til den nåværende israelske regjeringen.