Et tankekors for alle bør det være at hjemmesitterne igjen ble det største «partiet» i et valg.
Det var ventet at valgdeltakelsen ville bli stor i år. Aldri har oppfordringen om å bruke stemmeretten vært sterkere foran et valg. Etter terroranslagene i Oslo og på Utøya 22. juli, formante statsminister Jens Stoltenberg hele landet til å besvare terroren med mer demokrati og åpenhet. Tenk fellesskap, var budskapet. I en meningsmåling like etter terrorangrepene, tilkjennega mer enn 80 prosent av de spurte at de ville stemme ved årets lokalvalg.
Det skjedde ikke. 22. juli-effekten fortok seg raskt. Fremmøteprosenten i kommunevalget stoppet på 63,5 prosent, en minimal økning sammenlignet med valget for fire år siden. Våre to fylker lå litt under landsgjennomsnittet. I fylkestingsvalget var deltakelsen enda dårligere. Omkring 57 prosent i begge våre fylker.
I stortingsvalg er valgdeltakelsen betydelig høyere enn i lokalvalg. Men også ved valg til nasjonalforsamlingen er fremmøtet for nedadgående. I 2009 var deltakelsen den dårligste siden 1927. Frie valg er selve kjennetegnet på et demokrati. Og høy valgdeltakelse uttrykk for at et demokrati fungerer. Det tyder på engasjerte innbyggere som ønsker å påvirke hvordan nasjon, regioner og lokalsamfunn styres og utvikles. Vi bruker gjerne uttrykket «å gjøre sin borgerplikt» om det å stemme.
Når nesten 40 prosent valgte å sitte hjemme mandag, betyr det at de i realiteten overlot til andre å bestemme for seg. Er forklaringen å finne i at de gir blaffen, eller er de så fornøyd med politikerne at de ikke ser noen grunn til å bruke stemmeretten?
Det er betimelig å spørre om hvor demokratisk demokratiet er når så mange fraskriver seg den muligheten de har til å påvirke hvordan deres eget kommunestyre og fylkesting blir sammensatt. Skal demokratiet ha legitimitet, forutsetter det høy deltakelse i valg. Lav valgdeltakelse kan bidra til at folkestyret forvitrer. Et forhold som også bør bekymre våre folkevalgte.