Etter et oppslag i Fædrelandsvennen i begynnelsen av oktober, om varighet av sykemeldinger i de ulike deler av landet, oppfordret avisen til debatt om saken.

Det har vært tilløp til dette. Mest fokus har det vært på at vi kjenner få av årsakene.

Jeg må dessverre aller først si at heller ikke jeg har noen originale forklaringer å komme med. Jeg har fulgt faget noen år, som vanlig allmennlege/fastlege, som kommunal administrator og de siste 4–5 årene som rådgiver for Kristiansand kommunes psykiske helsearbeid.

Tallene i avisoppslaget ga grunn til å oppfordre fastleger til «å skjerpe seg», fordi de var for slepphendte med sykemeldingene, så vidt jeg forsto. Kvaliteten på fastlegers arbeid varierer. Det er sikkert. Hvis fast-legen har det travelt, og det har de jo ofte, og hvis de kjenner pasientene godt, ligger mye til rette for denne typen «snillisme». Men det er foreløpig ingen som vet om denne legeatferden er til skade eller gavn for pasientene i det lange løp. Kanskje gavner det til og med samfunnet?

Jeg tror det er viktig at vi dveler nøye med det forholdet at fastlegen kjenner pasientene sine godt. Er det et problem?

Stortinget innførte begrepet «fastlege» for at folk i Norge skulle kunne vite at de kom til en lege som kjente dem, og som derfor, mente Stortinget, kunne hjelpe dem bedre enn om de hadde måttet bruke en ukjent lege. Jeg var en av dem som kom med forslag den gangen, om at innbyggerne skulle måtte begrense sitt valg av lege til en som hadde kontor i området de selv bodde. I så fall ville legetjenesten kunne fulgt grensene for hjemmesykepleie, skolekretser, osv. Men slik ble det ikke. Argumentet var at man ved innføringen av ordningen i 2001 ikke syntes det var rett å bryte de lege-pasient-forhold som var etablert. Verdien av en langvarig relasjon ble vurdert som veldig stor.

Evalueringen av fastlegereformen viser det samme. Det norske folk verdsetter styrken og tryggheten i etablerte lege-pasient-forhold, fremfor usikkerheten når en ny hjelper skal bistå dem.

Derfor er jeg mye mer bekymret og frustrert over at mange andre hjelpeinstanser ser ut til å glemme den samme verdien. Bare i løpet av de siste ukene har jeg vært med på flere «krisemøter» innen psykisk helsearbeid, fordi psykiatrisk klinikk har flyttet ansvarsområder for sine behandlere. Det førte til at dårlige løsninger ble valgt, tidligere avtaler ignorert, og at pasienter måtte ta til takke med andre tilbud enn de tidligere hadde funnet var best.

Jeg har også forsøkt å bidra til å dempe katastrofefølelsen hos Nav-klienter som har fått henvendelser fra «ny saksbehandler». Den nye har sett på saken og stillet spørsmål som klienten har trodd var trygt og godt besvart fra før. Klienten har kjent fotfestet glippe, idet hele ytelsen har sett ut til å stå i fare.

Det finnes dessverre mange slike eksempler. Både innenfor kommunal tjenesteyting, i Nav-systemet og på sykehuset fører organisatoriske forhold med endringer i ansvarsområder til at tjenestemottakere må forholde seg til stadig nye fagfolk. Alle forstår at store organisasjoner må endre seg av og til, for å tilpasse seg nye oppgaver. Men enkelte ganger blir det nærmest en parodi når «nye saksbehandlere» dukker opp på rekke og rad.

Det er personer med kroniske eller langvarige sykdommer som taper på dette. Mange av dem har psykisk sykdom. De har som gruppe lav selvfølelse. Mangel på trygghet og stabilitet i kontakten med hjelpeapparatet er særlig negativt for dem.

Det er ikke bare fastlegeordningen som demonstrerer den positive betydningen av langvarige relasjoner. Mye forskning på behandlingsmetodikk innenfor psykisk helsearbeid viser at ingen metode fungerer særlig godt uten god relasjon. Verdien av god relasjon mellom behandler og pasient er ofte større enn verdien av den metodikk som behandler anvender. Dette gjelder også resultatene av veiledning, rådgivning og støttesamtaler: Verdien blir vesentlig større når relasjonen er god og har hatt en viss varighet.

Dette betyr at verdiene for fastlegeordningen bør overføres til så mange arenaer som mulig: «Fastpsykiater», «fastkurator» og «fastsaksbehandler» bør være målet.

Det er gledelig å se at Sørlandets sykehus i et forslag til ny «Områdeplan for psykisk helse i Agder» nevner verdien av slike varige relasjoner. Det er vanskelig å se at prinsippet om faste kontakter har blitt førende for så mye av det som planlegges, men på noen felt er det gjennomført eller skal gjennomføres. Godt er det. Jeg er sikker på at de alle fleste personer med psykiske lidelser ville ønsket seg en fast spesialist som en av sine trygge hjelpere.

Så gjenstår det å se om Nav velger å ha fokus på varighet i relasjoner.

Hvis Nav har som mål å redusere ytelsene for enhver pris, bør man fortsette å skifte saksbehandler ofte. Det er lettere å si «nei» til noen en ikke kjenner. Hvis målet er å få på plass gode løsninger for flest mulig, er det viktig at klienten stoler på sin saksbehandler, blir kjent med vedkommende. Da har saksbehandler en rimelig sjanse til å komme i posisjon for god veiledning. Jeg håper Nav vil se det poenget. Det tror jeg vil bli til gavn for samfunnet også.