Dagens besetning i Jethro Tull består av Ian Anderson på fløyter, vokal, akustisk gitar, munnspill og mandolin. Martin Barre på elgitar, Doane Perry på slagverk, John O'Hara på keyboards og David Goodier på elbass.

Jethro Tull startet som et bluesband i Luton nær London i februar 1968, frontet av vokalisten, gitaristen og fløytisten Ian Anderson og elgitaristen Mick Abrahams. I tillegg besto bandet av Glenn Cornick på elbass og Clive Bunker på slagverk. Etter den suksessfylte plateutgivelsen «This Was» i 1968 forlot Mick Abrahams Jethro Tull i 1969. Abrahams ønsket å rendyrke Jethro Tull som et bluesband. Anderson ønsket å gå nye veier med låter inspirert av britisk folkemusikktradisjon, keltiske musikktradisjoner, klassisk musikk samt britiske og amerikanske visetradisjoner, blandet med rockens klangverden med tunge gitarriff – der Andersons karakteristiske tverrfløytespill og vokal kom mer i fokus.

Etter at Abrahams fratrådte var flere elgitarister innom bandet i kortere tid i 1969 før Martin Barre kom inn. Han er en gitarist som i drøyt 40 år har satt sitt musikalske preg på Jethro Tulls særegne sound. Etter LP-utgivelsene «Stand Up» (1969), «Benefit» (1970) og «Aqualung» (1971) forlot Cornick og Bunker bandet i 1971. Med det er Ian Anderson det eneste opprinnelige medlemmet tilbake.

Anderson har siden starten vært den toneangivende drivkraften i Jethro Tull, fra «Stand Up» sammen med Martin Barre. Tiden fram til 1971 kan en regne som årene hvor bandet fant sin musikalske identitet og orientering.

Musikalsk har Jethro Tull etter 1971 gjennomført musikalske dypdykk i sine plateutgivelser og turneer: Perioden 1972–76 med hovedvekt på progressiv rock, 1977–79 med hovedvekt på folk rock, 1980–84 med hovedvekt på elektronisk rock, 1987–1994 hard rockperioden, og fra 1995 til dags dato influert av ulike varianter av verdensmusikk.

Ian Anderson er selvlært tverrfløytist og kan regnes som den som innførte instrumentet i rocken. Opprinnelig ønsket han å bli elgitarist, men ga tidlig opp håpet om å bli en ny Eric Clapton og begynte i stedet å spille tverrfløyte i 1967. Han har utviklet en høyst personlig virtuos spillestil, særpreget av blant annet perkusive klangeffekter. Anderson har også skrevet de fleste av låtene i Jethro Tulls repertoar, både musikk og tekster.

Hvilke kulturelle tendenser i samtiden – i dette tilfelle i siste halvdel av 1960-tallet – ga inspirasjon for Ian Anderson til å drive fram et band som Jethro Tull? Det er et stort og komplekst spørsmål – men la oss se på en tolkningsvariant publisert av den britiske populærmusikkforskeren Allan F. Moore, professor ved University of Surrey. I bokutgivelsen «Rock: The Primary Text» fra 1993 går Moore inn på overgangen fra pop til rock i siste halvdel av 1960-tallet, det vil si utviklingen av «progressiv rock».

Beatles' «Sgt Pepper Lonely Hearts Club Band» i 1967 er det første konseptalbumet – det vil si at en idé eller et tema er det bærende elementet på platen. Sgt Pepper regnes som den første utgivelsen i kategorien «progressiv rock».

Moore går inn på hvordan LP-platen som nyutviklet musikkteknologisk medium på den tiden – anført av Beatles' eksperimentelle plateutgivelse nevnt overfor – ga mulighet for å eksperimentere med nye musikalske virkemidler og komposisjonsformer innenfor tidslengden en LP-plate ga med ca. 45 minutters spillelengde fordelt på to sider. Samtidig ga en rekke plateselskaper lovende grupper og artister stor frihet til å utvikle sin særegne profil uten tanke på salgstall. Dette trigget utviklingen av en rekke progressive stiler hvor britiske band som Jethro Tull, Led Zeppelin, Fairport Convention, Procol Harum og Moody Blues er eksempler på grupper som følger opp Beatles' eksperimenter og plateselskapenes velvillighet.

Et annet aspekt ved denne siden av den britiske rockehistorien er at det har eksistert en rekke tette nettverk mellom band nevnt ovenfor som har utgangspunkt i britisk «progrock» fra slutten av 60-tallet, og hvor byer som London, Birmingham og Liverpool ble viktige metropoler.

Et eksempel på slike forbindelseslinjer er den nære kontakten mellom Jethro Tull og det britiske folkrockbandet Fairport Convention. Fra dagens besetning av sistnevnte har både bassisten Dave Pegg, felespilleren Rick Sanders og trommeslageren Gerry Conway fortid i Jethro Tull, og i tillegg har et par tidligere medlemmer av Fairport (keyboardisten og gitaristen Maartin Allcock og trommeslageren Dave Mattacks) også vært med i Jethro Tull.

De spiller sammen fra tid til en annen på tvers av bandgrensene nå også. I 2001 opptrådte et Fairport Convention bestående i stor grad av tidligere Jethro Tull-medlemmer sammen med Ian Anderson hvor de blant annet spilte Jethro Tulls «Locomotive Breath». Og lørdag 14. august opptrådte Jethro Tulls gitarist Martin Barre sammen med Fairport Convention på årets Cropredy-festival. Dette forteller mye om nettverkene og den kreative flyten mellom bandene nevnt ovenfor.

Repertoaret til dagens Jethro Tull er en blanding av gammelt og nytt materiale, og bandmedlemmene er vel vitende om at publikum ønsker å høre gamle klassikere som «Aqualung», «Bachs Bouree», «Songs from the Wood» og «Bungle in the Jungle», samtidig som de ønsker å presentere nytt stoff. Til tross for sin drøyt 40 år lange historie innen internasjonal rock og populærmusikk er de et band som ser fremover og videreutvikler sin profil. Et eksempel er at Jethro Tull de senere år har markert en sterkere verdensmusikkprofil med en rekke krysskulturelle samarbeidsprosjekter med artister og musikere fra flere kontinenter.

Dermed er det duket for en viktig rockhistorisk begivenhet i Ravnedalen 20. august.