Realityserien Paradise Hotel gir et helt feil inntrykk av dagens unge, mener Organisasjonen Voksne for barn. Og det virker som de fleste unge er helt enige i det. Fremtidens Paradisprodusenter vet at Paradiset er et annet sted enn innesperret på hotell for å krige om en sengepartner.
Det er foreldregenerasjonen til Paradise-deltakerne som produserer hotellsåpen en kvart million nordmenn smører nysgjerrigheten, lattermusklene og kikkermentaliteten inn med flere ganger i uka. Det er den godt voksne produsenten Thoresen som sitter med regimakten og fjernstyrer unge lettkledte kropper rundt i et hotell, sender knuste hjerter ut, intriger og øl inn, og lager spilleregler som til tider henter fram det verste i både dem som deltar, og dem som ser på.
Paradise Hotel er et iscenesatt oljeglinsende, silikonfylt, hormonproppet, selvsentrert, kranglevorent, intrigemakende, lekende, kroppsfiksert lite ungt stykke Norge som drikker seg dritings og spiller et tarvelig spill for å vinne og få en å hoppe i høyet med. Og det har vel menneskene gjort helt fra de valgte seg ut av det første Paradiset ved tidenes morgen.
Det kan være fristende å ta en Kleppa, et «Huffameg». Men siden jeg er for gammel til å få det som russeknute, avventer jeg litt etter å ha sett et par episoder av Paradise Hotel. Jeg spør noen av dem mellom 16 og 25 år hvorfor de følger med på Paradisfronten, og tar en blogg-leserunde. Her er noe av svarene jeg finner:
– Vi ler jo av det, vi ser jo bare på det for å ha noe felles å snakke om.
– Folkene som er der, vet jo at det er et spill.
– Jeg har aldri følt meg så klok som etter å ha sett en episode av Paradise Hotel.
– Hvorfor blir voksne så provosert av dette? De som er der inne, har full kontroll, de gjør det for å bli litt kjent. Jeg ville jo aldri vært med selv, tipper de er annerledes i de vanlige liva sine.
– Jeg hater Paradise Hotel fordi det stjeler nesten alle kveldene mine.
Jeg svelger lett «uffameget» og takker meg til ærligheten. For mens «ingen» i min generasjon leste SE og HØR, innrømmer «alle» 15-25-åringer at de ser på Paradise Hotel.
Men om de fleste tilsynelatende har kontroll, og produsenten bedyrer at alle klarer seg bra, er testet på forhånd, og får oppfølging etterpå, vet vi fortsatt for lite om hva det som blir av negativ eksponering, betyr for deltakerne på sikt. Hva det kan gjøre med selvfølelse og følelsesliv.
Det kloke filosofer og tenkere derimot har vist oss, er at det ikke er mulig å legge følelsene til side i noe vi mennesker foretar oss – enten vi er 20 eller 40 år. Enten vi deltar i et spill, eller ikke. Vi vet også noe om hvilke idoler unge tv-stjerner blir for barn og unge som ser på, hvor stor påvirkningskraft fjernsynet har, hvordan grenser kan bli flyttet, og hvordan deltakerne kan gjøre ting de angrer på som er vanskelig å leve med når de kommer ut i det virkelige liv igjen.
Men i stedet for å moralisere og be unge skru av fjernsynet – noe som antakelig bare ville ført seerne til en pc bak lukkede dører, står vi overfor en underlig utfordring: Å lære unge en kritisk tilnærming til det folk som er dobbelt så gamle som dem, ønsker å få dem med på.
Redaktør av nettstedet ung.no, Beate Aas, sier de får få henvendelser om Paradise Hotel, men at det er viktig at foreldre tar opp slike programmer med ungdommen, og snakker om det.
– Hva er det med Paradise Hotel som er spennende? Hva er det som er dumt? Er det for mye kropp?
De ungdommene jeg har snakket med privat er mer opptatt av «spillet» i serien. De synes kanskje at det er like skummelt at man kan være ekkel mot hverandre, som det er å se nakenhet, sier hun. For mens vi var vant til kyss klapp og klem under tepper i låste rom, og blader i nedlåste esker under senga, er denne generasjonen litt mer vant til det store nettrommet der det meste er tilgjengelig for alle. Dermed øves mange av dem til en annen selvdisiplin og valgkompetanse enn vi hadde som vokste opp med mange rammer andre hadde satt for oss.
Unge i dag må kanskje større grad selv finne hvor grensene skal gå. Og verktøyet de har til å finne dem, er blant annet de verdiene vi voksne gir dem å velge ut fra. En enkel verdi de fleste ville være enige i, er: Det du vil andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem. På Paradishotellet legges denne verdien død, kamuflert av å skulle være et spill. Når ingenting skal være skamfullt, kan en jo lure på hva Paradisdeltakerne skal gjøre den dagen skamfølelsen veller over dem?
Om det var Paradise Hotel som definerte hva seksualitet og vennskap er for dagens unge, ville det kanskje være grunn til uro. Men det er den samme generasjonen som setter vennskap og familie høyt, det er de som klarer å takle en stor medie— og nettrevolusjon uten å gå til grunne, som trener og satser på skole. Det er unge fra den samme generasjonen som triller eldre i rullestoler fram slik at de ser barnetoget, det er 17-åringer jeg ser i 17. mai-toget som synger: «Her kommer vi unge i flokk, flokk, flokk.» Uten en altfor sterk undertone av ironi, det er kjekke russegutter som strekker hendene i været og synger av full hals: «Jesus spør om du er tøff nok til å vise hvem du hører til.» Det er barna av oss 40 pluss som tenner på alle blogger når noen dolker andre i ryggen, eller svikter venner.
Når dagens 20-åringer blir 40, tror jeg de vil ta oss med til helt andre paradisiske tilstander enn å sperre oss inne på et hotell for å krangle og kline med tilfeldig påmeldte. Jeg sjekker ut av hotellet, og venter til fremtidens Paradisprodusenter putter en helt annen stjerne på himmelen enn Petter Pilgaard. Jeg tror den viser veier til den skjønnheten som skal frelse verden fra plastikkparadisprodusentene.