Folket vil ha forlystelse – men hvor er lojaliteten når det går på tverke. Mediestormen rundt to av våre mest profilerte vinteridrettsutøvere har gått ut over alle grenser. Etter min vurdering har det ikke vært mye fokus på Vær Varsom-plakaten i omtale av unge mennesker i pressede situasjoner. Men enda mer alvorlig synes jeg det er når lederne svikter som støttespillere rundt sine utøvere.
I forbindelse med Petter Northug sto flere av lederne fram og fortalte hvordan de hadde forsøkt å få kontakt med ham uten å lykkes. Fortrolighetspersoner uttalte seg om den private sfære og fjernet seg fra sin profesjonelle rolle som støttespiller for den aktuelle idrettsutøver. I en vanskelig situasjon, trenger utøverne ledere som skjermer og tar av for trykket. Inntrykket som sto igjen var at Northug måtte ta smellen alene. Det er faktisk OK å ta seg tid til å bearbeide egne reaksjoner før man står fram i media. Det er legitimt å beskytte seg etter en stor skuffelse.
Bjørn Einar Romøren er også blitt svært dårlig behandlet. Når en kommunikasjonsekspert sammenligner Romørens unnskyldning med Tigers presseopptreden og sammenligner strategien med å fremstå som en logrende puddel for å søke om tilgivelse, da forteller det noe om at man mister perspektivet på at det er en ung mann som står i sentrum. Han blir stilt i gapestokken, mens de ansvarlige går fri. Jeg regner med at han ikke bare har tatt hoppskiene på skulderen og sagt: «Nå vil jeg hoppe.» Det er noen som har hatt et ansvar for å be ham å sette utfor. Hva om disse ansvarlige hadde sett konsekvensen av sin invitasjon.
Ettersom det har vært så mye maktkamp rundt jentehopp og Anette Sagen, er dette blitt en prestisjesak der Bjørn Einar Romøren blir syndebukk, som om det er han som har ødelagt for Anette Sagen som første hopper i den nye Holmenkollen.
Anette Sagen selv har opptrådt svært overveid. Hva om de ansvarlige lederne hadde gjort det samme. Det er svært alvorlig at voksne ledere kan tillate at en ung utøver blir satt så i gapestokken og blir pålagt en straff som synes svært hard. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvor nedslått Bjørn Einar Romøren var der han satt på pressekonferansen.
Sett ut ifra et organisasjonspsykologisk perspektiv synes det som om Romøren er blitt syndebukk for avgjørelser og handlinger som ligger langt ut over det han kunne se konsekvensen av. Første hopp i den nye Holmenkollen er en viktig symbolhandling. I tillegg kommer splittelsen i hoppmiljøet om jentehopp som akseptert utøving. Han er havnet i klemma mellom ulike prosesser.
Hva med de gode lederne?
En leders første oppgave er å definere mål og sette rammer rundt virksomheten. Det betyr å sikre at idrettsutøverne får fred til å holde fokus på sin oppgave: Nemlig å levere best mulige prestasjoner, både for sin egen del og for nasjonens del.
Det er ledelsens ansvar å forholde seg til andre aktører på vegne av virksomheten og ikke som i disse tilfellene, overlate til den individuelle utøver å fronte media, og i tillegg «utlevere» den det gjelder, slik det ble gjort i stormen rundt Petter Northug. Det er ledelsens ansvar å avtale spillereglene både internt, men også i forhold til medieopptreden. Det er å rette baker for smed å sette Romøren i den posisjonen han fikk under pressekonferansen. Alle ansvarlige innen ledelsen skulle sittet der.
Nå ble det i stedet sagt som sluttkommentar av lederen som satt der med ham (fritt sitat): «Så får vi håpe at han blir tatt vel imot, når han har sonet ved at han er utestengt fra de kommende verdenscup renn.» Skylden ble lagt på Romøren alene. Den individuelle soning ble understreket i stedet for at ledelsen tok et klart ansvar for situasjonen.
Det er ledelsens ansvar å avtale samspill med øvrige involverte individer og organisasjoner. I forbindelse med prøvehoppingen kommer det tydelig fram at det har vært lite avtaler mellom de ulike deler av organisasjonen. Når ulike ledere står fram enkeltvis for å bedyre sin skyld/uskyld i situasjonen, tyder det på at beslutninger tas uten helhetstenkning og uten bevissthet om betydningen av å sende Norges mest profilerte mannlige hopper utfor den nye Holmenkollen. Beslutningen om at Anette Sagen skulle være første offisielle hopper var også ment som et idrettspolitisk signal.
Ledelsens oppgave er å sikre gode strukturer innad i organisasjonen. Ledelsens viktigste oppgave er å sikre nødvendige grenser rundt virksomheten. Dette betyr å sørge for ansvarsdeling mellom nivåer, sette grenser mellom profesjonelle og private relasjoner. Det smaker dårlig når informasjon til presse refererer til fornavn, som om det er en kameratrelasjon. Uttaler ledere seg til pressen, er det i en profesjonell ramme, der de har en rolle.
Ledelsen på alle nivåer skal bidra til helhetstenkning slik at ledere av delsystemer også har helhetsperspektiv på virksomheten. Særlig i tilfellet der Bjørn Einar Romøren har stått i sentrum synes det som om ingen har hatt helhetsperspektiv i tankene. Han ble en brikke i spillet der ledere forsømte sitt ansvar. I tilfellet Petter Northug tråkket ledere over de private grensene. De toet sine hender og sa langt på vei at de syntes han var en humørsyk person. De skulle slått ring rundt ham i en situasjon der han var presset.
Utfordringen til ledere, men også til media og oss som lesere: Vis respekt for utøvernes private grenser. Still ikke enkeltpersoner i gapestokken. I det offentlige rom er det mange ulike interesser og agendaer. Det kreves mye av dagens ledere for å beholde helhetsperspektivet. La oss slippe en repetisjon av at ledere faller sine egne i ryggen.