Jeg har i et tidligere innlegg vist hvordan stykkprisfinansieringen av grunnskolene i Kristiansand medfører et økonomisk uføre for de mindre skolene. Overraskende nok sliter spesialavdelingen ved Krossen skole aller mest med økonomien – en avdeling som ikke finansieres etter stykkprisprinsippet.

Krossen skole havnet i fjor under «revisjon» pga. et akkumulert overforbruk på 3,7 mill. kroner gjennom 4 år. Resultatet av dette ble en rundt 80 sider lang rapport, produsert av kommunerevisjonen. La oss starte med konklusjonen: Revisjonen ber rektor om ta en vurdering av «nivået på administrasjon og ledelse» ved skolen.

Vi som kjenner skolen vil ikke uten videre konkludere med at skolen styres av en inkompetent ledelse, og artikkelen vil derfor se på alternative årsaker til det økonomiske uføret skolen er havnet i.

Å drive spesialskole er krevende ressursmessig. Elevene har ofte «en til en»-undervisning, enkelte enda mer. Ny elev betyr ekstra lærer. Her ville stykkprisfinansiering vært egnet. Den gang ei. Spesialskolen mottar en «ramme» basert på noen historiske tall (2005). Denne potten skal dekke «alt». Skal skolen ta opplæringsloven på alvor, noe den er forpliktet til, må den kunne ansette flere lærere når elevmassen krever det (flere eller «tyngre» elever). Med en «ramme» blir dette vanskelig, og resultatet er overforbruk.

Et alvorlig problem som rapporten tar opp er at det ikke foreligger skriftlige tildelingskriterier for midler til spesialskolen. I skolens ramme er det for eksempel ikke spesifisert hvor stor ledelsesressurs som inngår, eller hvordan denne er beregnet. Kommer den i tillegg? Dette klarer ikke revisjonen helt å finne ut av. Under slike forhold er det vanskelig for Krossen skole å lage et fornuftig budsjett. Rapporten viser også at driftsbudsjetter har blitt halvert fra det ene året til det neste, og dermed på ingen måte står i forhold til de behovene det er ment å dekke.

Nærmest som en digresjon kan nevnes at kommunen har en stor pott som er ment å utjevne sosioøkonomiske forskjeller. Til tross for at Krossen kommer ut helt på bunn her, mottar likevel skolen mindre penger enn skoler i motsatt ende, for eksempel Presteheia skole.

Utydelig, manglende og uhensiktsmessige budsjettrutiner fra skolekontorets side er etter min mening hovedårsaken til at spesialskolen ved Krossen har havnet i et økonomisk uføre. Skolens elever har alt begynt å betale kostnaden for dette gjennom et redusert tilbud, noe som nok bare er en begynnelse.

En merkevare kjennetegnes av at den gir et løfte til kunden eller brukeren. Dens navn og rykte inneholder ubestridte kvaliteter som markedet etterspør, og er villige til å betale for. En merkevare leverer kvalitet. Alltid. I Kristiansand har vi Sørlandschips og Hennig-Olsen Is. Tidligere hadde vi også Quart og Start. Tangen vgs. er nok ment å kunne bli en slik merkevare, men med en etterspørsel basert på sovjetiske prinsipper, når den foreløpig ikke helt opp.

Kristiansandsskolen har likevel en slik merkevare, Krossen skole. Blant foreldre med barn med ulike funksjonshemninger er Krossen en klar ener. Et sterkt faglig miljø kombinert med en kompetent ledelse har gitt skolen stor pågang fra store deler av fylket. Spesialskolen leverer kvalitet over tid, har et godt rykte, og må således oppfattes som byens desidert sterkeste merkevare innen skolesektoren. Denne merkevaren ønsker nå Marie Føreland som leder av skolekontoret å rive ned.

Det er bestemt at det skal settes ned en ny revisjon som skal se på det pedagogiske tilbudet ved spesialskolen på Krossen. Hensikten er å undersøke om skolen tilbyr et for godt pedagogisk tilbud til spesialelevene. Krossen tilbyr elevene aktiviteter som teater og ridning. Der skoleledelsen ser glede og følelse av mestring, ser skoledirektøren sløsing. Revisjonsrapporten viser at det motsatte er tilfelle.

Det finnes nemlig en spesialavdeling ved Hellemyr skole, kalt «Toppen». Denne er langt mindre enn Krossen og har drøye 20 elever. En sammenligning mellom disse skolene kan være interessant. Rapporten viser at Toppen i snitt bruker rundt 443.000 per fulldekningselev. For Krossens vedkommende er tilsvarende tall rundt 328.000 kroner. Dette skulle tilsi at Krossen har en langt mer hensiktsmessig organisering (effektivitet) enn Toppen.

Skulle Krossen få samme beløp per fulldekningselev som Toppen, ville budsjettet vært over 7 millioner høyere enn dagens nivå. Med bakgrunn i disse tallene er det for meg en gåte at skoledirektør Føreland finner behov for en gjennomgang av det pedagogiske tilbudet ved Krossen skole. I tallene finner hun i alle fall liten støtte.

Jeg kunne ønske at skoledirektøren forsto verdien av en skole som Krossen. At hun så at det knapt finnes spesialskoler som får så høy kvalitet og livsglede ut av såpass små midler. Skolen burde vært et regionalt og kanskje nasjonalt fyrtårn, fremfor å være et mer eller mindre tilfeldig «offer» for diverse revisjoner, når disse i sterk grad skyldes skolekontorets egen mangel på kompetanse innen budsjettering og økonomistyring.

Det er nok ingen hemmelighet at det er en konflikt mellom skoledirektøren og ledelsen ved Krossen skole. Jeg har en viss forståelse for at det kan være irriterende med rektorer som ikke lystrer alle ordrer, men har sterk nok ryggrad til å gjøre jobben de er satt til – nemlig å sørge for at elevene får en hverdag som oppfyller opplæringslovens krav til trivsel, mestring og utviklingsmuligheter.

Som økonom skal jeg ikke underslå at budsjettmessig balanse er et viktig mål. Men dette forutsetter at skoledirektøren innehar den rette kompetansen, og slik legger til rette for god budsjettstyring ved skolene. Ellers vil hun fortsette å oppleve problemet som en gammel markedsføringslektor ved ADH i sin tid karakteriserte på følgende måte: «Garbage in – garbage out.»