Trenger vi påsken i vår moderne tid? spurte avisen. Og jeg sa ja til å prøve på et svar. Og svaret er klart inntil det opp-lagte: Jo, vi trenger påsken i fulle drag. Både som løfterik overgangstid i årets rytme – og som viktig kirkefest.
Min første stasjon for videre begrunnelse er da å stanse ved påsken som overgangstid. Vi har ikke helt glemt at vinterens snø og kulde presset oss i ukevis. Nå er skitten snø og råtten is smel-tet for solens stråler. Da vinteren endelig slapp taket for noen uker siden, var det med stor fryd vi kunne sett bort sørlandsskuffa. Takk for denne gang! Så kom det fønvind i luften, hestehov i veikanten. Og hvitveis dekker grå skogbunn.
Vi nordmenn kan glede oss over en tydelig veksling mellom årstidene. Vi merker godt at året gjør sine taktskifter. I disse tider opplever vi et praktfullt sammenfall av påsketid og grotid. Påsken er liksom terskelen som fører oss fra vinter til vår. Vi trenger inderlig denne sesongmessige overgang, også «i vår moderne tid». Sansen for vårens velsignelser er ikke avhengig av svingninger og skiftende omstendigheter.
For nå å bore dypere i temaet «vår og påske», kan vi spørre: Hva er påskens poeng – jeg mener som kirkelig høytid? Påsken er nok ikke så folkekjær som julehøytiden med sine levende lys, innekos og peisvarme. Påsken blir for mange kjølig jakt på solstråler, med appelsiner og sjokolade i tursekken. Eller den første skvulpende turen med sjekta på sjøen.
Om vi tenker etter, så går det en linje fra julen til påsken. Her er det en indre forbindelse. Julen er påskens portal. Julen sier: Jesus kom. Påsken svarer på spørsmålet: Hvorfor kom han? Barnet fra Betlehem ble frelseren på korset.
Jesu påske ble en dramatisk historie – fra lidelse i avmakt til oppstandelse i triumf. Igjen: Hva var da poenget?
Utvendig sett kan Jesu historie formuleres om til et manus om en tragisk død for en stor, men noe overspent idealist. Det er da også blitt gjort. Filmer på den lesten er produsert. Men innenfra sett, i en kristen tolkning, er Jesu død et generaloppgjør for all verdens svikt, svik og synd. Det var derfor han kom. Smertens vei. Via Dolorosa, ble hans bane.
Døden på Langfredag betyr at Jesus tok med seg all menneskelig synd i graven. Han tok det på seg. I en kjærlighet som ikke sparte noe offer. Da var han dypere enn alle dyp: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Intet menneske har vært så dypt at ikke Kristus har vært dypere. Under alle våre dyp er han!
At så Gud reiste Jesus av grav mens det grydde av dag Påskemorgen, betyr igjen at han gjenreiste frelseren. Ga ham rett, så å si. Gud gikk god for Jesu sonehandling i vårt sted ved å kalle ham tilbake til livet – det nye livet. Det evige.
Fordi Jesus har sonet, er det mulighet for forsoning – som igjen åpner for tilgivelsen.
Mange synes at Jesu lidelseshistorie er en barbarisk beretning i vår moderne tid, mens julen er søtere og vennligere, liksom. Da forvrenger man historien til en beretning – kun – om en Gud som krever offer og lidelse for å kunne tilgi. Kunne han ikke bare ha glattet ut, og så ferdig med det? Jeg innrømmer at det er mulig å vinkle påsken slik. Flere har gjort det i et kristendomskritisk ærend. Men Gud hadde en annen tanke.
Jesu offer viser nemlig at Gud tar krenkelser på alvor. Han glatter ikke lettvint over, bagatelliserer ikke ugjerninger – verken når vi gjør synd i eget liv eller når urett gjøres mot andre. Jesu dramatiske lidelseshistorie viser at Gud tar oppgjøret for svik, synd og krenkelser med største tyngde. Han er på menneskets side når han lar Jesu påskedrama skje!
Jesu smerte viser at Gud tar vår smerte på seg. Kirkens påskefortelling munner ut i påskens gave: tilgivelse, forsoning – for oss, «i vår moderne tid».
Ingen tid er så moderne at tilgivelse blir umoderne.
Jo, oppsummert er påskens gave tilgivelse – fri og betingelsesløs tilgivelse for den som tar imot. Men Gud kan ikke gi sin gave dersom et menneske vender ryggen til og går bort. Hvor opptatt Jesus er av å slette ut gammel synd, viser seg ved at han til og med ba om tilgivelse for de bødlene som tok ham av dage: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!»
Vi trenger tilgivelse og aksept for ikke å segne under livets byr-der. Jesus måtte bøye seg for at vi kunne stå oppreist – både for Guds ansikt og i egen dom. Gjennom påskens hendelser bekrefter Gud at det fins en troens trygghet for at feilsteg og synd kan bli slettet ut – i Jesu navn.
Hvitveisens renhet der ute er naturens eget tegn på påskens gave. Som millioner av hvitveis dekker vintergrå skogbunn, slik er Guds overdådige godhet og vilje til oppgjør: Han skjuler det sorte og grå i vårt liv med skinnende renhet. Fordi Jesus gjennom påskens offer tok mørket i oss på seg.
Så går både året og påsken sin gang. Naturen akkompagnerer påskens budskap. Hvitveis og påske tolker, hver på sin måte, at renhet dekker over vårt grums og urenhet. Så vi som tilgitte mennesker kan slutte å gjøre livet til et spørsmål om å ta igjen – og om det ikke å miste ansiktet.
Så moderne er påsken.