Den perfekte mor er en illusjon og en myte. Hun har aldri eksistert, er like usannsynlig som et perfekt menneske og finnes kun i media og i våre drømmer. Likevel prøver mange av dagens unge mødre av alle krefter å være henne. Samfunnet tildeler moderskapet en offentlig rolle som det er knyttet forventninger til ut fra historie og erfaring. Og fordi alle har en mor, eksisterer det omtrent sju milliarder ulike morsopplevelser med påfølgende meninger.

En nybakt mor på 2000-tallet fødes inn i prestasjonenes manesj. De kvinnelige deltakerne på et barnekurs, ble bedt om å skrive ned hvilke egenskaper en god mor kjennetegnes av, og begynnelsen av listen så slik ut: behersket, fantasifull, forståelsesfull, glad, harmonisk, empatisk, kreativ, kjærlig, konsekvent, balansert, lojal, lyttende, oppmerksom, ordentlig, overbærende, rettferdig, rolig, romslig, morsom, tolerant, tålmodig, smilende, velopplagt og veloverveid. Hun lager sunn mat hver dag, bruker all sin tid med barna og lager et hyggelig hjem. Hun bør unngå å bli sint, skifte mening, gråte når barna ser det, krangle med partneren i barnas nærvær, vise irritasjon eller vise at hun innimellom holder på å bli gal. Antakeligvis er dette stakkars mennesket helt utslitt, og håper at hun en dag skal våkne opp med superkrefter til å rekke alt.

Dagens småbarnsmødre vokste opp på ’70— og ’80-tallet, i en tid med et feministisk budskap om at jenter kan alt, hvis de bare vil. De prøver derfor å innfri alle forventninger til både den tradisjonelle kvinnerollen og den tradisjonelle mannsrollen, som forsørgerplikt, karriere og sportslighet. Hun prøver å bli en perfekt 2 i 1- modell, hvor hun ved siden av morsrollen, også skal gjøre karriere, være gründer, ha styreverv, være velpleid og veltrent, en interessant elskerinne, trofast venninne, lage spennende lavkarboretter og holde seg orientert om alt fra dogmefilm til samferdselspolitikk, bioteknologi og Midtøsten-krisen.

Vi forsøker å matche de medieskapte gudinner i stedet for de kjødelige kvinner fra vår egen hverdag. I et gjennomsiktig mediesamfunn, bruker vi fremmedes historier til å måle oss opp mot. De er vinklet, regissert og laget rundt kjente personer, og derfor faller en sammenligning oftest ut i vår disfavør. Før mediene oversvømte oss med historier om all slags perfeksjon, delte mødre i langt større utstrekning en felles historie om moderskapet og dets gleder og vanskeligheter. De forholdt seg til få og tette relasjoner i nærmiljøet, og delte egne erfaringer med naboen, kollegaen, søsteren og moren. Det ga et mer realistisk vurderingsgrunnlag for egnethet og suksess som mor og kvinne.

Postmodernismens rosa nurk lever ut sine nyfødte moderskap i en nåtid preget av en rekke moderne faktorer som forstyrrer hennes basisinstinkter. Hun er oppdradd i informasjonssamfunnet, hvor det finnes bøker, film og opplysning om alt mulig kun ett tastetrykk unna – hvor eksperter, spesialister, opinionsdannere og mediepersoner sender ut en uendelig strøm av innsiktsfull informasjon, forførende tips og gode råd. Mødres tidløse beskyttertrang utøves under så store mengder med folkeopplysning om konsekvenser og risiko, at det er nok til å ta luven av både opplevelsen, skapertrangen og nuet. Typisk har hun en pedagogaktivert institusjonsbarndom bak seg, og mangler derfor den referanseramme som kvinner tidligere fikk ved å passe mindre søsken og hjelpe til i hjemmet.

Det moderne mennesket er også vokst opp med forestillingen om at alt er mulig og alt kan velges, hvor vi selv er eneste begrensningen for å oppnå et perfekt liv. Vi tror derfor at selv aldeles ukontrollerbare områder som levende barn og morsrollen kan styres og innordnes under regler som gjør dem perfekte. Videre må mor forholde seg til et vitenskapsbasert samfunn hvor psykologien og psykiatrien har fått patent på hva som er sunn psyke og god barneoppdragelse, og skaper forestillingene om hva en forelder og spesielt mor, skal gjøre. Når hennes lille baby ikke vil sove leser hun bøker, går på søvnkurs og ringer søvnterapeuter, i stedet for å sette seg ned og kjenne etter i sin egen kropp og sinn hva som føles riktig. Kanskje ikke før den dagen alle bøker har spilt fallitt, tar hun ham opp i armene og holder ham der til han er falt i søvn.

Småbarnsmødres vellykkethet blir målt ut fra deres barns tilpassethet i forhold til et innsnevret normalitetsbegrep og vårt gjennomkontrollerte samfunns forventninger og grafer. Vi lever i en vestlig prestasjonskultur med et enormt fokus på målbare resultater, som helsesøster, legen, pedagogene, mødregruppen, førskolelæreren og lærerne mer enn gjerne opplyser oss om. Og vi sammenligner og rangerer lydig, ut fra et verdigrunnlag vi ikke har livserfaring nok til å ha tatt et bevisst oppgjør med, i den alderen vi får barn. Vi står igjen som moderne, ensomme amatører midt i samfunnets dynamiske malstrøm; milevis fra familie og tiår fra fordums storfamilie og kvinnefellesskap, midt i en total biologisk og hormonell ommøblering, innrammet av politiske samværskvoter og ideologiske økonomiske støtteordninger, og forvirret over oppskrifter og androgyne roller for et moderskap ingen har forberedt oss på.

Det paradoksale er at alt vi gjør for å etterligne vår kultur og samtids regler om hvordan en perfekt mor skal være, faktisk en del ganger står i veien for et autentisk moderskap. I ren usikkerhet over vår nye morsrolle tilpasser vi oss så mye at vi mister kontakten med oss selv – og det gjør barnet også! Barn lengter etter en sensitiv mor med god kontakt med følelsene, nuet og samvittigheten, med menneskevennlige verdier i en barnevennlig hverdag. Så får menigmann og markedskrefter, arbeidsgiver, fagfolk, redaksjoner og ideologer mene hva de vil. De er uansett ikke enige. Lukk ørene og fortap deg i barneøyne blå. I det møtet ligger livets gylne sannheter. Der aktiveres arketypen Mor; moderdyret, instinktet og den kollektivt ubevisste og udefinerbare morskunnskap, nedarvet gjennom to tusen generasjoner av mødre.