Politikken på helsefeltet har endret tyngdepunkt de siste årene – det skal forebygges mer. Det er godt å høre, men nytt er det ikke. I snart tretti år har helsefremmende og forebyggende arbeid stått på agendaen både i nasjonal og internasjonal politikk. God forankring av gode intensjoner i utredninger, stortingsmeldinger og lov har ikke gitt de forventede resultater i kommunenorge viser nyere forskning.
La det med én gang være sagt, – det er nødvendig med en ny reform slik vi ser utviklingen i helsevesenet i dag. Trekk ved dagens helsetilstand, helseatferd og framskrevne analyser på demografi varsler om store utfordringer i årene som kommer. Men det stilles mange spørsmål om det fremtidige arbeidet. Ved gjennomgang av dokumentasjon fra arbeidet med Samhandlingsreformen viser det seg at hovedfokuset er pasient— og sykdomsrelatert. Selvfølgelig må det satses på behandling og reparasjon; – «sykevesenet» må være best mulig for oss alle når vi blir syke, og reformen legger opp til det og ønskes i så måte velkommen. Men ser vi en slagside? Det er «sykevesenet» på alle forvaltningsnivåer som i stor grad har vært i fokus siden reformen ble lansert, ikke forebygging i samme grad.
De fleste kommuner har i liten grad oversikt over befolkningens helsetilstand og forhold som påvirker den. De har heller ikke noen plan for å skaffe fram denne kunnskapen. Kommunens planlegging er ikke koblet til forhold ved befolkningens helse. Det konkrete arbeidet på tiltaksnivå i kommunen er sporadisk, tilfeldig og personavhengig, og synliggjøres i liten grad for innbyggerne og politisk og administrativ ledelse. Likedan er samarbeid på tvers av fag og sektorer uorganisert og tilfeldig. Dette signaliserer en holdning som ikke er bærekraftig.
I dag foreligger det forslag til ny helse- og omsorgslov og forslag til ny folkehelselov, som en del av samhandlingsreformen. Folkehelselovens formål er å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder utjevne sosiale helseforskjeller. De grunnleggende prinsippene for folkehelsearbeidet i kommunene skal være «helse i alt vi gjør», og loven skal legge til rette for et langsiktig og systematisk folkehelsearbeid, i tråd med bærekraftprinsippet. Da må politikere i kommunene evne å se ut over fireårsperioden de er valgt for.
Ansvaret for folkehelsearbeidet skal heretter legges til kommunen som sådan og ikke til kommunens helsetjeneste, slik det var beskrevet i Kommunehelsetjenesteloven. Forskning viser at helsetjenesten kun kan bidra med rundt en tidel av arbeidet, så kommunens nye overordnede ansvar lover godt for det sektorovergripende arbeidet, som er en forutsetning for et solid folkehelsearbeid. Statens ambisjon med lokale folkehelsekoordinatorer i kommunene, plassert tett opp til det politiske nivå, er blant annet å styrke det tverrsektorielle arbeidet og den politiske forankringen. Folkehelsearbeidet må bli en kontinuerlig politisk prosess, for å påvirke planlegging institusjonelt, strategisk, taktisk og operativt.
Arbeidet fordrer også et bredt samarbeid med alle relevante aktører.
Verdens helseorganisasjon påpeker at innsatsområdene i det helsefremmende arbeidet innebærer å bygge opp en helsefremmende politikk, å skape støttende miljøer for helse og utvikling, å styrke lokalsamfunnets muligheter for handling, å utvikle personlige ferdigheter som setter folk i stand til å gjøre valg som fremmer helsen og å reorientere helsetjenesten mot mer helsefremmende og forebyggende arbeid. De land som har lyktes med dette har i dag et godt utgangspunkt for å møte fremtidens utfordringer. I Norge ligger de fleste kommuner langt etter.
Helseovervåkning blir en «skal-paragraf» i den nye loven. All planlegging og tiltak skal være basert på et skriftlig dokumentert utfordringsbilde, som igjen skal være basert på solide opplysninger om befolkningen og befolkningens helse. Da er det ikke nok å kun se på statistikk og registerdata. Befolkningen må involveres i stor grad og bli tatt på alvor. Befolkningsundersøkelser, gjentatt med jevne mellomrom, bør gjennomføres i kommunene, nettopp for å bli mer treffsikre i utformingen av tiltak, men også for å evaluere gjennomførte tiltak.
Utfordringene er endret mye på få år. Noe av utfordringene ligger i dag i ensomhet, utrygghet, misbruk, tap av balanse i livet og sosiale ulikheter i helse. Forskning viser at helse og livskvalitet skapes i nærmiljøet, gjennom sosialt nettverk, livsstil og følelse av sammenheng i tilværelsen. Det er derfor nødvendig med kunnskaps- og kompetanseutvikling, slik det er beskrevet i de nye dokumentene, og problemfokuseringen må snus til ressurs- og mulighetsorientering. Aktivt bruk av strukturelle virkemidler (inkludert lovgivning, økonomiske virkemidler og fysisk utforming) vil dessuten være fremtredende i det videre arbeidet.
Ett av målene med folkehelseloven er å legge til rette for langsiktig og systematisk folkehelsearbeid, i tråd med bærekraftprinsippet. Det helsefremmende arbeidet er proaktivt, og satsingen må gjøres gjennom en bærekraftig folkehelsepolitikk som gir samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Finansieringen er foreslått gjennom øremerkede midler, slik det foreslås i dokumentene og erfaringen tilsier vil være det eneste riktige.
Hippokrates sa, år 400 f. Kr: «Det er riktignok rosverdig å hjelpe de syke til å bli friske, men like rosverdig å hjelpe de friske til å bevare sin helse.» La oss finne denne balansen mellom reparering og forebygging 2400 år etter! Flytting av ansvar fra helsesektor til kommunens øverste organer, høy politisk bevissthet og økonomiske virkemidler vil kunne gi ny giv og gjøre at kommunene lykkes med det helsefremmende og forebyggende arbeidet.