Indikasjonene er tydelige i de nådeløse finansmarkedene; renten på de to landenes lån i form av statsobligasjoner har passert seks prosent, det høyeste nivået siden fellesvalutaen euro ble innført for 12 år siden. At det skjer, skyldes at investorene krever så høy betaling for å akseptere risikoen for ikke å få pengene sine tilbake, helt eller delvis. Til sammenligning: Tyskland, eurosonens trauste og velhavende pater familias , får låne penger til en rente på totallet.
Finansmarkedene misliker usikkerhet, ikke minst om låntakeres tilbakebetalingsevne. I tilfellet Italia økes usikkerheten av det faktum at både statsminister Silvio Berlusconi og finansminister Giulio Tremonti er under politietterforskning for korrupsjon. Landet har jo en lang tradisjon for kaospreget parlamentarisme. Denne gangen gir det seg altså utslag direkte på statsfinansene i form av høyere rentekostnad.
Eurokrisens årsaker er prinsipielt like for alle PIIGS-landene Portugal, Italia, Irland, Grekenland og Spania: Mange års lånefinansierte overforbruk, forverret av finanskrisen, har ført til gjeldsbelastninger som er i ferd med å bli uhåndterbare. Hellas ble trukket inn på tørt land – kanskje – av en redningspakke nummer to tidligere i sommer. Men det er vanskelig å tenke seg hvor alle pengene skulle komme fra, dersom langt større Italia og Spania også trenger å reddes fra truende, teknisk konkurs. Kun å trykke opp penger vil ikke i noe tilfelle være en bærekraftig løsning.
Her hjemme er statens lånebehov av rent praktisk karakter. Netto har vi masse penger på bok. Men det som finnes av norske statsobligasjoner er blitt uvanlig populære de siste dagene. Pengene strømmer inn fra trygghetssøkende, internasjonale investorer. Det har medført styrket kronekurs, hvilket alltid er et problem for eksportbedrifter. Og dem har vi jo mange av på Sørlandet.