I Arendal sitter mistenksomheten og frykten for Kristiansand i ryggmargen. Det er kjernen i den sterke motstanden mot fylkessammenslåing i Arendal og kommunene øst for Arendal. Spenningsforholdet mellom de to byene går helt tilbake til grunnleggelsen av Kristiansand i 1641. I Arendal er det en del av barnelærdommen at Kristiansand gjennom 369 år har vokst på bekostning av Arendal. Når sant skal sies, er det vranglære.
Kristian IV hadde store ambisjoner om å bygge opp Kristiansand som et militært, administrativt og økonomisk knutepunkt i den sørlige delen av Norge. Handelsborgerne ble pålagt å flytte til Kristiansand og betalte i en lang periode skatt til Kristiansand. Ideen var at byen skulle bli et tyngdepunkt for all handel i denne delen av landet. Kristiansand ble bygd ut som en militærby med betydelige festningsanlegg og stiftsamtet (både den sivile og geistlige administrasjon for både Rogaland, Agder og Telemark) ble flyttet fra Stavanger til Kristiansand.
Planene slo ikke til. Til tross for alle de virkemidler som ble satt inn fra dansk-norske myndigheters side utviklet Kristiansand seg langsomt, mens Arendal blomstret og var en av Nord-Europas rikeste byer. I 1769 hadde Arendal (med de nåværende kommunegrensene) nesten 9 000 innbyggere. Kristiansand (også med de nåværende kommunegrensene) hadde bare 5 300 innbyggere.
Kristiansand tok etter hvert innpå Arendal, men helt fram til 1910 hadde Arendal flere innbyggere enn Kristiansand. Da hadde Arendal 23 800 innbyggere, Kristiansand 22 800. Det var først i tiårene etter 2. verdenskrig at Kristiansand for alvor distanserte Arendal som den store byen på Sørlandet. I 1946 hadde Kristiansand (33 560 innbyggere) bare rundt 6 000 flere innbyggere enn Arendal.
Det store skiftet i utviklingen i de to byene kan tidfestes til 1886, da Arendals glanstid som landets rikeste og mest ekspansive by tok slutt. Rundt 1880 var halvparten av alle voksne menn i Aust-Agder (12 000) sjøfolk. Dette ble halvert fram til århundreskiftet. Seilskuteperioden var over, og forutsetningene for omstilling og damp var ikke til stede, blant annet på grunn av mangel på kapital. Det ble begynnelsen på en langvarig stagnasjon for Arendal og Aust-Agder. Mens det var en sterk befolkningsutvikling i resten av landet, hadde Arendal færre innbyggere i 1946 enn i 1890. Den store veksten i Kristiansand kom først etter 2. verdenskrig. Fra 1946 til i dag har Kristiansand mer enn doblet sitt folketall med en vekst på 48000. Arendal har i løpet av disse årene vokst med bare 15 000 innbyggere. I 60-årene var befolkningsutviklingen i Kristiansand den sterkeste i landet, med en vekst på over 2 % per år.
Noen i Arendal tror kanskje at utviklingen i de to byene etter krigen er et resultat av et nullsumspill, der Kristiansands vekst har skjedd på bekostning av Arendal. Slik er det ikke. Vekstimpulsene i Kristiansand er et resultat av en kombinasjon av nasjonale utviklingstrender og lokale initiativ. Hvis for eksempel kystlinjen for Sørlandsbanen i sin tid var blitt valgt, kunne Arendal ha blitt Sørlandets transportknutepunkt i stedet for Kristiansand. Jernbanen fikk stor betydning for de to byenes utvikling.
I 60-årene skrek industrien i Kristiansand etter arbeidskraft og Kristiansand førte samtidig en boligpolitikk som gjorde at det var god tilgang på boliger i bolignødens Norge.
Mens Kristiansand i de senere år har blitt avmilitarisert som følge av nasjonale beslutninger, har utviklingen innenfor høyere utdanning gitt store vekstimpulser til byen. Allerede i 60-årene ble det satt ned en universitetskomité i Kristiansand. I Arendal (i motsetning til Grimstad) var det ikke noen som en gang tenkte tanken at byen kunne få et tilbud om høyere utdanning.
I de siste fire-fem årene har både Arendal og Kristiansand hatt en god befolkningsutvikling. Arendal har vokst med rundt én prosent, som en den sterkeste befolkningsveksten Arendal har hatt på mer enn hundre år. Den nye given i Arendal er nok et resultat av en offensiv kommunal utbyggingspolitikk og en positiv utvikling innenfor næringslivet, blant annet gjelder det bedrifter som SEVAN og APL. Kristiansand har en befolkningsvekst på over én prosent, men vokser ikke på langt nær så sterkt som i 60-årene. Den positive utviklingen i Arendal skyldes med andre ord ikke at det går dårlig i Kristiansand.
Mistenksomhet og frykt i forhold til naboen er et dårlig grunnlag for byers vekst og utvikling. Det nye i forholdet mellom Arendal og Kristiansand er at det ikke er et nullsumspill, men en «vinn-vinn»-situasjon. Både Arendal og Kristiansand mangler begge en kritisk befolkningsmasse som gjør at de kan utvikle seg som storbyer. Kristiansand har store problemer med å komme med på listene over storbyer i Norge og får for eksempel ikke storbytillegg i inntektssystemet. Sammen er de to byene store nok til å kunne løfte en landsdel.
Det lave folketallet fører til at det er vanskelig å opprettholde en infrastruktur og et næringsliv som krever et stort befolkningsunderlag. Kjeviks situasjon er et eksempel på det på manglende kritisk befolkningsmassemasse, og etableringen av IKEA er et eksempel på at hele Sørlandet kan være stort nok. Den nye veien mellom Kristiansand og Grimstad vil forsterke utviklingen av Agder-byen og vil være en fordel for hele befolkningen på Sørlandet
Dette er ikke en utvikling som står eller faller med en sammenslåing av de to fylkene. For den saks skyld kan fylkeskommunene godt komme til å bli nedlagt i løpet av neste stortingsperiode. Men grensen mellom de to fylkene er uansett en hindring for en felles offensiv utvikling i aksen mellom Arendal og Kristiansand.