Utvalget skal avlevere sin innstilling innen utgangen av 2012. Sist det ble foretatt en helhetlig gjennomgang av tros— og livssynspolitikken, var i 1957, da Dissenterlovkomiteen avga sin innstilling.

Religionspolitikk handler om rollen religion og livssyn skal spille i offentlige institusjoner og i det offentlige rom. Stortinget har vedtatt at statskirkeordningens dager er over. En konsekvens av dette er at vi må få en religionspolitikk som reflekterer dagens virkelighet. Det har vi ikke nå.

Vi lever i et flerreligiøst og multikulturelt samfunn. Da er det maktpåliggende å etablere en statsskikk som er inkluderende, tolerant og religionsnøytral. Dette burde ikke være truende for noen. En slik utvikling er tvert imot en avgjørende forutsetning for å mestre utfordringene det multikulturelle og flerreligiøse samfunnet stiller oss overfor.

Trosfrihet er en grunnleggende menneskerettighet. Og blant rettigheter Norge har forpliktet seg på gjennom internasjonale avtaler. En åpenbar følge av dette er at tros- og livssynssamfunn også likebehandles. Ved å ta hensyn til mangfoldigheten og ved at alle livssyn blir respektert på lik linje, styrkes også trosfriheten.

I vår livssynspluralistiske nasjon trenger vi mer enn noe dialog. Å bygge et fellesskap på toleranse, forståelse og respekt for ulikheter blir et umulig arbeid hvis det tuftes på diskriminering. Forskjellsbehandling kan lett gi grobunn for dype konflikter og konfrontasjoner. Likebehandling bidrar til å dempe konfliktnivået.

Det er enighet om at den kristne kulturarven fortsatt skal ha en fremtredende posisjon i vårt land. Like avklart er det ikke hvordan samfunnet skal forholde seg til minoritetene. Derfor er det nødvendig med en utredning av grunnprinsipper for en ny norsk religionspolitikk, og en grundig vurdering av hvordan disse best kan ivaretas uten å komme i konflikt med sentrale menneskerettigheter.