Overskriften er et sitat fra Daniels bok (12,3) i Bibelen, og sikter til det som i den sammenhengen kalles «endens tid». Daniels bok tilhører sjangeren apokalyptisk litteratur og avspeiler dramatiske historiske hendelser i Jerusalem omkring året 164 f. Kr. Den apokalyptiske litteratur er notorisk vanskelig å tolke, og har avstedkommet mye eskatologisk spekulasjon. Dette er en slags teologisk ekstremsport.
Fra gammelt av hadde man forestilling om at kunnskap var noe primært gudene disponerte. Trangen til å fravriste dem kunnskap er avspeilet i den bibelske skapelsesberetning, hvor slangen fristet kvinnen med at hvis man spiste av kunnskapens tre, ville man bli som Gud til kjenne godt og ond. Det samme skjer i fortellingen om Babels forvirring, hvor menneskene ville bygge et tårn som nådde opp til Gud i himmelen. Dette betyr ikke at Bibelen er motstander av kunnskap, men at den fordømmer ethvert forsøk på guddommeliggjøring av mennesket.
Vi såkalte moderne mennesker overser lett betydningen av oldtidens kunnskap. Aldri har menneskehetens samlede kunnskapsmengde vært større enn i dag, og den fordobles med stadig kortere mellomrom. Oldtidsmenneskene oppfattes lett som kunnskapsløse og naive. Men det var de som fant opp hjulet og skrivekunsten og grunnla matematikken, alle vitenskapers mor. Den dag i dag forbløffes vi over babylonernes astronomi og egypternes pyramider. Det er deres kunnskapsbase vi fremdeles bygger på. Oldtidens mennesker var ikke mindre begavet enn oss, til tross for at de hadde helt annen virkelighetsforståelse enn vi har.
Kunnskap både vinnes og tapes, fordi den i høy grad er relatert til den tid vi lever i og må anvendes for å vedlikeholdes. Selv arbeider jeg med gamle bibeltekster og epigrafiske innskrifter, og stilles nesten dagstøtt overfor fragmenter av tapt kunnskap. Tap av kulturkunnskap medfører at gamle tekster blir vanskeligere å forstå, enten fordi det er tvil om hva enkelte ord betyr, eller fordi vi har mistet kunnskap om det miljø tekstene ble til i, eller fordi tekstene speiler forestillinger vi ikke lenger kjenner. Men vi behøver ikke å gå så langt tilbake. NRK har nettopp vist en TV-serie om noen som skulle drive gårdsbruk etter mønster av Victoria-tidens England. Dette krevde at man hentet fram glemt kunnskap og ferdigheter som bare noen få fremdeles sitter inne med. Vi erverver oss kontinuerlig ny kunnskap, samtidig som vi stadig mister gammel kunnskap.
Likevel gir lange historiske perspektiv oss ny kunnskap som fortiden ikke hadde om sin egen samtid. Mye ser annerledes ut på avstand. Vi kan sette reformasjonstiden inn perspektiver som man den gang ikke kunne. Selv om mye kunnskap er tapt, har dette likevel øket vår kunnskap om Reformasjonen. Det samme kan jeg som bibelteolog si om Bibelen og den bibelske samtid. Det er mye i Bibelen vi vet atskillig mer om i dag enn man visste den gang. Ved å stille nye spørsmål erverves ny kunnskap. Derfor står ikke historieforskningen still. Også bibelforskningen gjør fremskritt.
Kunnskapen blir mer og mer spesialisert. Paradoksalt uttrykt, flere og flere vet mer og mer om mindre og mindre. Mange har så spesialisert kunnskap at det er meget få andre som evner å sette seg inn i den. Også jeg har mine bitte små spesialområder hvor jeg er blant de fremste eksperter i verden. Om dette gjelder i humaniora, så gjelder det kanskje i enda større grad i naturvitenskapene. Derfor har forskningen ofte et kommunikasjonsproblem. Man erkjenner sitt informasjonsansvar, men hvordan skal man formidle sin spesialiserte kunnskap så den blir tilgjengelig for allmennheten? Debatten etter Harald Eias TV-program Hjernevask har avdekket denne problematikken.
Denne kunnskap stiller oss ofte overfor meget vanskelige etiske problemstillinger. Mange spurte for en del år tilbake hvorfor man brukte så mye penger på det «unyttige» romkappløpet. I dag kan vi ikke tenke oss virkeligheten uten de teknologiske fremskritt romforskning har gitt oss. Nå stilles vi overfor andre etiske dilemmaer, som hvordan vi skal drive medisinsk forskning og behandling. Hvor stor økonomisk verdi har et leveår? Andreas Skartveit brukte i Vårt Land 5. juni Bibelens syndefallsfortelling til å stille spørsmålet om kunnskapen har medført at vi stiller oss i Guds sted for å bestemme hvem som skal leve og hvem som må dø.
Kunnskap er makt, sa den engelske opplysningstenkeren Francis Bacon (1561 – 1626). Ja, men det er ikke sikkert at det alltid er den rette kunnskapen som sitter ved makten. Den nazistiske raseideologien har vist hvilke katastrofer manipulert kvasikunnskap kan føre til.
Kunnskap og klokskap ikke er samme sak. Man kan besitte all verdens kunnskap, men oppføre seg idiotisk dumt. Og man kan være et klokt menneske selv om man ikke er spesielt skolert. Selv om antikkens filosofer og de bibelske forfattere sto langt tilbake i forhold til vår kunnskap, oversetter og leser vi dem fortsatt, fordi dette var vise ord fra kloke mennesker. Mange av vår tids fremste forskere kommer aldri ut av sine studiekammer for å gi oss et visdomsord.
Men kunnskap kan provosere. Mange utfordres av at ny kunnskap sår tvil om den gamle. Noen har ikke våget å publisere ny kunnskap før etter sin død, mens andre har måttet bøte med livet for sin nye kunnskap. Dette ligger i kunnskapens karakter. Kunnskap er ikke vunnet en gang for alle, den må stendig tilkjempes. Derfor er all forskning en strebing etter ny og mer perfeksjonert kunnskap og en kamp for å bekjempe hva man har trodd at man visste eller kunne. Jeg kan faktisk ikke være sikker på at den kunnskap jeg har i dag er gyldig i morgen. Kunnskap er et ideal å strebe etter og et middel til å forpakte denne verden best mulig. Dette er et viktig poeng i den bibelske skapelsesteologi.