Den traff meg rett i hjerterota lørdag morgen. Kronikken til Anbjørg Sætre Håtun i Aftenposten. En stille og rolig adventslørdag med stearinlyset tent på kjøkken, ble øyet vått jeg fikk et bankende hjerte og ellers satt ganske ut. Jeg ble fylt av en merkelig blanding av glede, optimisme, styrke og stolthet. Men også tristhet, medfølelse, håp og beundring for en ganske så ukjent Anbjørg, som plutselig ble like nær som et familiemedlem. Håp og beundring for denne vakre damen på førti år og som samtidig med meg selv, fikk brystkreft i det året vi begge vil huske, i 2004.
Så har hun altså fått den tilbake, brystkreften. Timene på lørdag formiddag går på rutinen for meg, men i bakhodet svever budskapet hennes for meg. Og jeg må sette meg, lese artikkelen på nytt, og blir igjen slått av det hun selv skriver i overskriften: Det som ikke skulle skje – det som ikke fikk lov til å skje – det skjedde. Med henne. Brystkreften kom tilbake.
Livslyst
Jeg traff henne, snakket med henne, og hørte på henne i 2008, på en «rosa-sløyfe-aksjon» i Byhallen. Hun holdt et foredrag om å mestre å takle motgang, om håp, vilje og styrke til aldri å gi opp. Hun snakket uten manus i tre kvartèr – og det var så stille at du kunne høre en knappenål falle. Folk sto i kø for å kjøpe boken hennes «Livslyst», — også jeg. Det var den som var utgangspunktet for foredraget hennes. «Til Anita. Stor og varm klem fra Anbjørg» skriver hun foran i boken i hilsenen til meg, og har tegnet et hjerte.
Rasjonelle meg hadde for en gangs skyld blitt satt helt ut. Denne spesielle 3. adventshelg i 2012.Senere fikk jeg med meg intervjuet med henne på VG nett søndagen. Og fant fram boken, og gjenopplevde hennes råd om hvordan takle kampen mot sykdom, «den stille kampen som nesten ingen ser eller hører, for syke mennesker kjemper ofte i det skjulte. Og de får sjelden applaus», som hun skriver i kronikken.
Kvalmen, kanylen og giften
Anbjørg mistet et barn i høst, før hun fikk det. Få uker etterpå oppdaget hun kulen i brystet. Nå kan hun ikke lenger bære fram et barn, og hun har mistet et bryst. Over nyttår skal hun i gang med behandlingen, cellegiften, miste håret, få kvalmen, få kanylen og kroppen full av gift. Selv om du ikke føler deg syk, så gjør giften deg syk, det vet jeg. Min «trøst» var å tenke at giften tok med seg dritten ut. Alle som har vært syke, vet hva en slik behandling innebærer.
Jeg fulgte alle «like's-ene» hennes, først 2.500 på Facebook lørdag kveld. Søndag var det oppe i nesten 4.000, og mandag morgen var det 4.500 lesere som hadde klikket «liker». Utover uken ble artikkelen delt på Facebook med flere tusen. Hun fikk flere hundre kommentarer. Jeg sjekket flere av dem. Og hun skrev som en oppsummering på mandag: «Takk, og tusen takk til alle dere kloke, fine, varme mennesker der ute som sender meg hilsninger. Jeg leser hver eneste melding og hver eneste kommentar, og blir fylt av den kjærligheten dere gir meg. …»
Å dele gir styrke
Og ikke uventet grep NRK/Dagsrevyen tak i saken, og i beste sendetid på mandag 17. desember snakket hun om de usynlige hverdagsheltene. Og på sin egen vegg skrev hun: «Jeg stiller i knallrød gladkjole for å hylle deg som har det tøft»
Jeg har vært så heldig å bli frisk av min brystkreft. Vært frisk i åtte år, litt lenger enn Anbjørg. Jeg kjenner nesten litt dårlig samvittighet denne helgen. I min dagbok fra min sykeperiode avslutter jeg med at 2004 var mitt verste år hittil, men at jeg ikke ville ikke vært det foruten.
«Å dele gir styrke og håp, å dele gir kjærlighet» sier Anbjørg.
Derfor måtte jeg dele videre med dere – det hun så raust delte med meg.