Ble kommunene lurt til å selge altfor billig?
Vi gikk inn for fusjonen og var positive til salget. Og vi er det ennå.
Det er ikke lenger en naturlig oppgave for kommuner å eie kraftverk. Det var det en gang, og vi er stor takk skyldige overfor fremsynte politikere og byråkrater som brakte velstands— og industriutviklingen et langt skritt videre ved å temme vannkraften. Men den epoken i vår historie er over. Dammene og turbinene ligger der, uavhengig av eierskap.
I dag dreier det seg om penger, som den gjenoppståtte diskusjonen tydelig viser. Roger Normann, forsker ved Agderforskning og med doktorgrad på nettopp aksjesalget i Agder Energi, hevder at kommuner gikk glipp av milliardbeløp da sleipe konsulenter lurte dem til å selge, særlig ved å snakke ned fremtidig prisnivå på elektrisk kraft.
Vi synes betraktningen er vel enkel.
For det første virker det som om Normann behandler angivelig kursstigning på AE-aksjene på lik linje med reelle inntekter. Men kommuner kan ikke nyttiggjøre seg papirgevinster, og med den holdningsendring i eierspørsmålet som har vokst fram, virker det usannsynlig at teoretiske gevinster skal kunne virkeliggjøres gjennom salg av AE-aksjer.
For det andre har ikke eieravkastningen fra Agder Energi vært spesielt imponerende siden 2001. Som det fremgår av våre næringslivssider i dag, har finansforvaltningen i Sørlandets Kompetansefond gitt langt bedre resultater. Sammenligningen er på sin plass: I begge tilfeller dreier det seg om kapital som ble synlig etter kraftfusjonen, men som siden har vært forvaltet på to forskjellige måter.
Og når vi først begir oss inn på finansielle betraktninger: Det må da være i mot all god forvaltningsskikk å ha alle eggene i én kurv, som enkelte politikere tydeligvis gjerne skulle ha sett i retroperspektiv.
Vi er altså ikke enige med dem.