Har dere lagt merke til det? Vi har begynt å pusse på fasaden, stryke dere med hårene og legge ut åten. Vi ser det på staffasjens innmarsj, de lette byttene og de sultne rovdyrene. Den pirrende jakten. Nysminket nostalgi fra forrige runde og røde roser med skjulte torner. Pappfigurer av ukjente borgermesterkandidater og politisk salmesang så ulidelig forutsigbar at selv bedehusene ville takket nei på en god dag. Alt er selvfølgelig en smakssak, men når verdensmesterskapet i forfengelighet er blåst i gang, kan ikke tolv ville hester stoppe krigen om gunsten til folk flest.

Valgkampen har for lengst startet – også i Kristiansand. Foreløpig har den handlet litt om hvem som er mest glad i byen sin, og mye om hvem som har mest skyld i eiendomsskatten. Jeg er en av dem som gleder seg til valgkampen og som synes den er viktig. Men jeg er også en av dem som er redd sirkuset og budkrigen skal tåkelegge for mye av de gode hensiktene og det egentlige målet med valgkampen: Å fortelle velgerne hva vi vil med kommunen de neste fire årene.

Selvfølgelig kan jeg velge å være herlig arrogant og si at eiendomsskatten vil synke dersom du stemmer på meg, men det er et løfte jeg ikke vil kunne holde – og heller ikke et løfte jeg vil gi. Jeg gruer meg til valgkampen i Kristiansand dersom den skal være en konkurranse om hvem som kan fjerne mest mulig av inntektene til den allerede bunnskrapte kommunekassa. Eller dersom den skal handle om hvem som er mest bypatriot, hvem som vil kalle seg borgermester og hvem som nøyer seg med ordførertittelen. Jeg orker ikke flere forfengelige bikkjeslagsmål der beroligende usannheter er alt som skal til for å fiske stemmer. Jeg orker ikke all underholdningen. Jeg orker ikke ballongene, rosene og kampen om de beste dropsene.

Spør meg, så skal jeg helt ærlig fortelle deg at jeg ikke kan fjerne eiendomsskatten de neste fire årene, at jeg med viten og vilje ikke er fremmed for å legge ned skoler dersom det gir bedre kvalitet, og at jeg ikke vil stå på barrikadene for å gi folk flest billigere bensin. Beklager, men jeg vil ikke og kan ikke. Men likevel kjenner jeg følelsen. Litt motvillig er jeg en av dem som blir litt gal i blikket, rød i maska og full av fanteri når startskuddet går, og stemmene igjen er fritt vilt. Endelig er det valgkamp, og jeg er en del av krigen. Men dessverre også en del av sirkuset.

Det er et betydelig innslag av underholdning i en norsk valgkamp. Fremdeles er vi lysår bak det vi for eksempel ser i USA, men også her i landet tar kreativiteten og pengene mer og mer overhånd. Vi ser det spesielt i forbindelse med stortingsvalgene, men heller ikke lokale valgkamper er frie for verken klovner eller tryllekunstnere. Det enorme personfokuset kan få oss til å lure på om det ikke lenger er politikk og parti vi skal stemme på. Om staffasjen og personlighetene er blitt viktigere enn innholdet. Samtidig er valgkampen uforutsigbar. Noen saker vet vi allerede nå at blir sentrale, mens andre kan dukke opp fra intet – når vi minst aner det, og kanskje også når vi minst ønsker det.

Velgerne er en uforutsigbar masse. Veldig mange bestemmer seg ikke før valgkampen er godt i gang. Veldig mange bestemmer seg på selve valgdagen. Og veldig mange skifter parti fra det ene valget til det andre. Med en velgermasse som blir mer og mer flytende og uforutsigbar, får vi også politikere som overbyr hverandre med alt vi tror kan kjøpe en stemme. Tilbehøret, sirkuset og det enorme personfokuset sikrer kanskje salget på kort sikt, men det skygger for virkeligheten, og det reduserer både politikere og velgere til brikker i et spill.

Vi kan velge å bruke valgkampen på salig sang, røde roser og saftige skyllebøtter – eller vi kan bruke den på politikk og på realisme. Kanskje klarer vi også begge deler. Det er heldigvis ikke sånn at valgets kvaler handler om å måle hvem som er mest glad i byen sin eller har størst presisjon og eleganse i snorklippingen. Valgkampen skal både synes og høres, men den skal også beholde et snev av virkelighet, ærlighet og respekt. Det skylder vi hverandre.

Når fellesferien er over, vil du merke at gatene fylles med politikere. Vi har med oss brosjyrer, hagemøbler, musikere, parasoller, vaffelrøre, ungdomskandidater og sukkertøy. Utenfra kan det se ut som en evig lang parade av ivrige utdrikkingslag. Som iherdige misjonærer jager vi dere nedover Markens, tilbyr gull, grønne skoger og mer til alt og alle. Forhåpentligvis har også Høyres borgermesterkandidat dukket opp på Sørlandet innen den tid, og sammen med de andre ordførerkandidatene vil han tilby kristiansanderne mer eller mindre overbevisende forklaringer på hvorfor han er best egnet til å styre byen og den slunkne bykassa de neste fire årene. Kanskje blir du også tilbudt en blå ballong, ei rød rose eller et grønt drops. Eller kaffe, vaffel og en egenkomponert sang om hvem som bryr seg mest. Alt dette er en del av valgkampen, men ikke alt har et negativt fortegn.

Jeg er klar over at jeg setter virkeligheten litt på spissen, men jeg har likevel ett salig råd oppi det hele: Ikke glem å utfordre oss på hva vi vil med kommunen de neste fire årene. Ikke på hva vil gi til folk flest, men på hvem og hva vi vil prioritere når kommunekassa er slunken, og vi er tvunget til å ta de vanskelige valgene. Politikere bør måles på hva de gjør for dem som trenger det mest, ikke på hvor mye de vil smøre jevnt ut over befolkningen. Ei heller på hvem som har det søteste sukkertøyet eller den største heliumballongen. Og i alle fall ikke på hvem som er mest bypatriot.