Adecco Helse har ødelagt for seg selv ved ikke å følge spillereglene i arbeidslivet. I tillegg har de trolig ødelagt noe langt viktigere for det norske samfunn. De har høyst sannsynlig sabotert utviklingen med flere private aktører i helse og omsorg, satt det hele i miskreditt. Risikoen er at fornyelsen av offentlig sektor stopper opp.
For meg må selskapet Adecco Helse fordunste for aldri mer å komme tilbake. Det er egentlig ikke mer enn fortjent all den tid de har drevet sykehjem på tvers av arbeidslivets overenskomster. Det ser ut til at de har drevet systematisk underbetaling og rovdrift på pleiepersonell i flere sykehjem. De har dermed svekket den samarbeidsånd det må være mellom offentlig sektor og private selskap som ønsker å drive innenfor helse og omsorg.
I Oslo har byrådet kastet Adecco Helse ut, i andre kommuner har rådmenn stått fram og uttrykt mer enn skuffelse over hva de har fått innblikk i, de har i klartekst sagt at slike aktører nytter det ikke å forholde seg til. Det sier de ikke fordi de ikke ønsker eller trenger å samarbeide med private selskaper, men fordi Adecco Helse ikke har fulgt avtalene.
Så er det så sin sak at selskapets ledelse har opptrådt som de rene amatører når de er tatt med buksene nede og med fingrene i kakeboksen. For hva gjør de? Jo de demonstrerer på en overtydelig måte at de ikke behersker krisehåndtering og vilje til å rydde opp når ledelsen ved direktør Bård Kristiansen lyver for åpen mikrofon når han blir spurt om han kjente til de mest graverende forholdene ved Ammerudlunden sykehjem i Oslo. Han har erkjent dette, og arbeider i dag ikke i Adecco Helse.
For mange vil selskapet først og fremst assosieres med løgn og bedrag, deretter det selve krisen handlet om: Bruddene på Arbeidsmiljøloven. For slike aktører, som har brutt den tilliten det offentlige ga dem ved å tildele anbud for drift av sykehjem, skal veien tilbake være lang. Fryktelig lang. Når de i tillegg snakker usant når de skal forklare seg, trenger vi dem ikke i det hele tatt.
Historien har mange eksempler på selskaper som forsvinner når de ikke kan opptre etisk og/eller lovlydig. Energiselskapet Enron og revisjonsselskapet Arthur Andersen, en gang to av klodens største innen hver sin bransje, er eksempler på hvordan det går når en opererer på tvers av lover og i tillegg obstruerer alle forsøk på å oppklare. Adecco Helse vil trolig slite med tilliten – også der de har opptrådt ordentlig.
Vi skal ikke ha private aktører inn i sykehus og sykehjem dersom de ikke er villig til å betale sine arbeidstakere ordentlig, følge overenskomster, lover og regler. Der de private kan konkurrere ved å supplere, gjøre ting annerledes og bedre, skal det skje på vilkår som er aksepterte blant partene i arbeidslivet.
Jeg tror ikke at det utelukkende er offentlig ansatte som kan ivareta mine foreldres alderdom, imøtekomme deres behov for pleie og kvalitet i hverdagen i årene mot livets slutt. Det er ikke slik at offentlige hender er varmere enn private. Det har de ansatte i Adecco Helse bevist med all tydelighet: Til tross for at arbeidsgiveren ikke fulgte sin del av avtalen, sørget de for kvalitet i den omsorgen de ga brukerne. De sørget for tilfredse eldre og pårørende. De ansatte, enten de er sykepleiere, hjelpepleiere eller andre grupper, har utført oppgavene med faglighet og stolthet. Det var ikke de ansatte i en privat virksomhet som sviktet, det var arbeidsgiveren deres.
Jeg tror ikke at menneskets ønske om selv å velge, avtar helt ved fylte 80 år. For mange, og de neste årene vil denne gruppen vokse kraftig, er det slik at eldre selv ønsker å ta valg som påvirker deres hverdag. Så får vi heller diskutere og bli enige om et solid «gulv» for omsorgsnivå, at vi holder den lovbestemte omsorgen på et nivå velferdsstaten kan være bekjent av. For å klare det, mener jeg vi trenger private virksomheters innovative kraft, hvor driverne ofte er forretningsmessige muligheter.
Jada, jeg hører ropene fra dem som mener markedet ikke kan løse slikt. Men hvorfor var det de private barnehagene som gjorde at Kristin Halvorsens nådde sitt mål om full barnehagedekning? Hvorfor aksepterer vi at private kan bygge og vedlikeholde veier og bygg? Hvorfor er det legitimt at private selskaper sørger for telefoni og bredbånd? Kanskje er det fordi verden går fremover, og de løsningene vi rett og slett ikke tenkte var mulige for 20 år siden, i dag er naturlige.
Det private sykehjemmet Lotte i København regnes som idealet når vi skal beskrive hvordan vi selv kan tenke oss å ha det når vi blir gamle. Deres motto er «Et liv før døden» – hver dag før livet ebber ut skal være en fest. En av de mest panegyriske omtalene av dette utradisjonelle sykehjemmet leste jeg i «Fri fagbevegelse» – LOs eget blad. På Lotte-hjemmet har kjøkkensjefen ikke budsjett å forholde seg til, beboerne står opp og legger seg når de vil, og gjør hva de vil i timene de er våkne. De ansatte bærer ikke uniform, ei heller har de eget personalrom. Pleierne er «gjester» i beboernes hjem – det er altså holdninger det er snakk om.
Bestyreren, som startet hjemmet da hun tenkte over hvilke alternativer hennes egne foreldre sto overfor da de ble gamle, er genierklært og har mottatt priser for sitt lederskap. Hun er sykepleier, og anser bare at alt handler om å behandle folk ordentlig. Resultatet er friskere beboere og et rekordlavt sykefravær blant egne ansatte. Hennes sykehjem er heller ikke dyrere å drifte enn et hvilket som helst annet.
Den innovasjonen innenfor omsorgssektoren, som Lotte er et eksempel på, trenger vi i årene som kommer. Jeg er overbevist om at den vil skje i et raskere tempo og med en høyere kvalitet dersom vi slipper private aktører til. Det vil gavne alle: De eldre, de ansatte og bestillerne – altså offentlig sektor. Så får vi heller følge nøye med og kontrollere at alt går riktig for seg.