Nå er UiA samlet på to nye, flotte campuser i Grimstad og Kristiansand. Norges beste vei går fra dør til dør. Kan det bli mer effektivt? UiA har en unik mulighet til å satse på innholdet i virksomheten: undervisning, forskning og formidling.

Overgangen fra Høgskolen i Agder til Universitetet i Agder (UiA) tilsier mer forskning. UiA opplever et forståelig press mot å øke og synliggjøre forskning i tråd med det internasjonale mantraet «publiser eller forsvinn» («publish or perish»). Kunnskapsdepartementet (KD) gir ekstra penger for avlagte eksamener og for godkjente vitenskapelige publikasjoner (artikler, kapitler og bøker) for å minne om samfunnsoppdraget.

Tellekantsystemet for publikasjoner er sinnrikt, men grovt. KD tildeler ca. 5 prosent forskningstid per publikasjonspoeng i støtte til institusjonen, mens kostnaden er mye høyere.

Hvorfor gir KD så svake insentiv for å øke antall publikasjoner? Trolig fordi høyt volum kan gå på bekostning av kvalitet. Hvis en forsker leter i egne ideer og i listen over fagtidsskrifter for å få et poeng fortest mulig, så velger han en enkel og sikker idé, og et tidsskrift med lav list. Hvis alle gjør dette, blir det en lettvekterliste som tjener institusjonen til liten ære i det lange løp. Man går i grøfta «publiser og forsvinn».

En vitenskapelig ansatt underviser og forsker. Nettverk mellom forskere går på kryss og tvers av institusjoner, fag og land. Forskere tilpasser seg egen kreativitet, og forskning kan bli en livsstil. Forskning er også risikosport. Finner vi noe nytt? Prosjektsamarbeid kan skjære seg. Tidsskrift bruker lang tid på å vurdere et arbeid. Resultatet blir publisert av andre i mellomtiden. Heldigvis har elektroniske manuskriptsentraler redusert vurderingstiden. Det er mange kilder til usikkerhet om hvorvidt, hvor og når en idé ender i publikasjonspoeng. Derfor er det urimelig og ineffektivt å la forskeren bære hele usikkerheten.

UiA-ledelsen har fokus på bevilgningene fra KD. Rektor Torunn Laudal sier i Fædrelandsvennen 17.12.10 at: «Vi må ha 15 millioner ekstra hvert år i fem år. Da er vi der, og da vil også presset på ansatte gradvis avta.»

15 millioner kroner er mindre enn 2 % av bevilgningen UiA får fra KD, og samme beløp som UiA fakturerte Norges forskningsråd (NFR) i fjor. Det er for lite til å gjøre stor forskjell, selv om UiA får økningen i fem år.

Hvorfor rettes fokus mot departementet? Jeg har undervist makroøkonomi i mange år, og forklart at Stortinget vedtar statsbudsjettet. Jeg ønsker å ta opp tråden etter tidligere rektor Ernst Håkon Jahrs målrettede arbeid som førte til universitetsstatus, men nå for økte bevilgninger basert på UiAs utvidede samfunnsoppdrag.

UiA kan bruke dagens ressurser bedre og sende flere og bedre prosjektsøknader eksternt. Vi har allerede mye å takke Sørlandets kompetansefond og andre for. Viktigste satsing fremover må være Norges forskningsråd, NFR, med sine mange program. Mange bekker små gjør en stor å!

Selv har jeg erfaring fra søknadssiden fra tidligere arbeidsgivere. Etterpå har jeg deltatt i 6 ulike programstyrer i NFR og vurdert over 1500 søknader. Vi er flere på UiA som vet hva en god prosjektsøknad er, og sammen med forskningssekretariat kan vi forbedre oss: Synliggjøre ansattes kompetanse bedre på UiAs nettsider, bruke flere studenter som prosjektassistenter, ha oppfriskningskurs i prosjektdesign og forskningsmetoder, gi hjelp til utfylling av elektronisk søknadsskjema og tilby intern kvalitetssikring med tilbakemelding fra intern, erfaren søknadsbehandler.

Slike tiltak øker sjansene for ekstern finansiering og resultatpublisering i bedre fagtidsskrift.

UiA ødelegger i dag forutsigbarheten for ansatte ved å skifte mellom motivasjonssystem. Ledelsen innførte et nytt system for tildeling av forskningstid fra 2008, med tre års tilbakevirkende kraft. Det var som å gi en bilselger 400 % salgsbonus for første og andre bil i året, og ingen ekstra bonus fra 3. bil. Folk med mye forskningstid og ditto publikasjoner fikk forventning om mer, mens de uten nye publikasjoner mistet håpet om mer enn 10 %.

Fra 2011 har UiA nytt system, hvor instituttleder har all makt hvis fakultetsstyrene ikke har gitt spesielle regler. Hva kan en ansatt gjøre, bli kompis med instituttleder?

Forskningsbasert ledelse er «å leve som en lærer». Mange på UiA har mye å bidra med i prosesser hvor innspill blir vel mottatt. Jeg underviser masterstudenter i belønning og opprykk, og har tenkt mye på hva som kan fungere på lang sikt.

Dette er ikke stedet for detaljer, men det følgende er en mulig modell: Alle får 15 % forskningstid, og de som har forskerkompetanse (doktorgrad eller tilsvarende) får 10 % ekstra (25 %) gitt at de oppfyller et definert aktivitetskrav. Resten av forskningstiden tildeles etter interne søknader om forskningstermin og til forsknings— og utviklingsprosjekter. Hva med ekstra forskningstid ut fra publikasjonspoeng? I så fall bør tildelingen ikke overstige beløpet fra departementet. Sammen med bedre intern hjelp til kvalitetssikring av prosjektsøknader, kan større eksterne ressurser skaffes til mange flere fremover. Forskere med doktorgrad, mange publikasjoner og prosjekterfaring har de beste sjansene til å få eksterne midler!

UiA trenger en tydelig visjon om å bli et bedre universitet. Studenter, ansatte og regionen fortjener det. Dette fordrer at man legger mer vekt på indre motivasjon: mindre tellekanter og pisk, mer praktisk hjelp og gulrøtter. Når renholderens «Passer det at jeg tar kontoret, eller skal jeg komme senere?» blir lyspunktet fordi lederen har druknet i papir og møter, er vi på feil kurs. Som rektor vil jeg arbeide for at visjonen om et bedre universitet skal bli tydelig og delt av alle som er knyttet til UiA.