Fædrelandsvennens intervju med min gode venn førsteamanuensis Tor Vegge på julaften og de mange påfølgende reaksjoner gir grunn til en del refleksjoner.
Vi vesterlendinger trekker med oss en kulturell arv fra antikken og europeisk historie, som ofte blir et hinder når vi leser de semittiske bibeltekster. Vi er mer påvirket av Platon og Aristoteles enn allmennkunnskapen om antikkens filosofer tilsier. På Rafaels berømte freske Skolen i Athen fra Vatikanet, kommer disse to filosofer mot oss. Platon peker opp mot de evige ideene, mens Aristoteles peker ned mot de nære realiteter. Platon lærte oss å skille mellom ånd og materie, noe man gjorde ikke minst under pietismen.
Aristoteles lærte oss å sette alt i system, noe særlig middelalderens skolastiske teologer gjorde. Teologien skulle gå opp i et helhetlig og logisk tankesystem, som i Thomas Aquinas’ teologisk «katedral», verket Summa Theologiae. De mest konsekvente fundamentalister endte opp med at om Bibelen har én feil, så vil første dominobrikke falle og utløse en kjedereaksjon slik at hele troen ramler sammen. Dette er en grunnleggende gal måte å lese Bibelen på.
Bibelen ble til i en semittisk kultur, og der gjaldt helt andre regler enn hos grekerne. Bibelen følger ikke aristotelisk logikk. Den ligner mer et litterært lappeteppe, sammensatt av ulike, ofte meget forskjelligartede enheter, uten hensyn til om den ene harmonerer med den andre. Derfor er Bibelen full av indre spenninger, endog selvmotsigelser, noen ganger korrigerer den seg selv. Bibelens sannhet består ikke i om tekstene alltid overensstemmer med historie, geografi eller biologi. Dette slår ut i ulike litterære sjangre, til og med mytologi og legender, som også formidler mening og budskap.
Vi har ingen historiske kilder til Jesu fødsel uavhengig av evangeliene. Det betyr ikke at fødselsfortellingene er uhistoriske. Disse omtaler kjente historiske personer som Herodes den store, keiser Augustus, som vi også kjenner fra romersk historie under navnet Octavian, og Kvirinius, landshøvdingen i Syria. Vi leser om kjente jødiske skikker, vaktskifter ved tempelet, en romersk folketelling og kjente steder som Betlehem, Nasaret og Jerusalem. Vi er altså på historisk mark, innen kjente historiske rammer.
Man må ta hensyn til tekstenes kulturelle egenart. At moderne historikere stiller vår tids kritiske spørsmål til bibeltekstene må vi leve med. Det hører til historievitenskapens vesen at den vil bakenfor tekstenes ordlyd. Det er dette Tor Vegge forsøkte i intervjuet på julaften. Vegge er meget godt kjent med antikke tekster. Så kan man diskutere om den historieforståelse han representerer er den eneste vitenskapelig korrekte. Og det er det ikke, noe også Vegge godt vet.
Derfor er det tullete og pubertalt av Fædrelandsvennens journalist å innlede med å si at «dersom du tror på juleevangeliet som historisk beretning og ønsker å bevare den, bør du ikke lese denne artikkelen». Som om nå, endelig, skal verden få innsyn i den hele og fulle historievitenskapelige sannhet om juleevangeliet, illusjonen skal avsløres! Vegge sier ikke noe nytt. Vi har hørt alt sammen før, mange ganger, og Vegge selv vet dette selvfølgelig meget godt.
Der er mange historiske problemer eller spørsmål knyttet til julefortellingene, flere enn jeg kan ta opp her. Ett problem er å kartlegge tid og omfang for folketellingene, noe både Vegge og Jostein Andreassen har gitt oss eksempler på.
At Herodes var konge mens Kvirinius var landshøvding i Syria er et kjent historisk problem. Ifølge andre historiske kilder, fikk Kvirinius dette embete først noen år etter at Herodes var død. Men julebudskapet ramler ikke sammen om Lukas tok feil i dette spørsmål.
Vegge betviler at Jesus ble født i Betlehem. Mange bibelforskere tenker som ham, fordi Jesus så tydelig knyttes til David-tradisjonen som den nye David-kongen, Messias, han som skulle befri jødene fra romernes okkupasjon. Derfor «måtte» Jesus med teologisk nødvendighet bli født i Betlehem, selv om det egentlig skal ha skjedd i Nasaret. Mange bibelforskere konkluderer likevel ikke som Vegge gjør, ikke jeg heller.
Matteus— og Lukasevangeliet har hver sin fødselsfortelling. Vi får la dem stå selvstendige, side om side, uten at de harmoniseres med hverandre. De er felles om at Jesu fødsel fremstilles som et under. Markus har ingen slik fortelling, mens Johannesevangeliet har en teologisk prolog.
Lukas og Matteus’ fødselsfortellinger må, som andre bibeltekster, leses ut fra sin semittiske kulturbakgrunn, med den egenart denne har.